BIDRO: Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie jobbet begge for økt oppmerksomhet rundt varierende kvalitet på dopingkontroller på 90-tallet, ifølge Inggard Leirem. Her er de to avbildet sammen under vinter-OL på Lillehammer i 1994. Foto: Gunnar Lier / Scan-Foto / NTB Scanpix
BIDRO: Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie jobbet begge for økt oppmerksomhet rundt varierende kvalitet på dopingkontroller på 90-tallet, ifølge Inggard Leirem. Her er de to avbildet sammen under vinter-OL på Lillehammer i 1994. Foto: Gunnar Lier / Scan-Foto / NTB ScanpixVis mer

Inggard Lereim opplevde tvilsomme situasjoner i antidopingarbeidet

Dopingjegerne fikk uventet hjelp av Ulvang og Dæhlie på 90-tallet

Vegard Ulvang sier han på 90-tallet opplevde at utøvere ble tatt i doping, men at dette ble dysset ned.

(Dagbladet): Vegard Ulvang - leder for langrennskomitéen i FIS og en av de aller største langrennsløperne på 90-tallet - sa onsdag i et intervju med NRK at han på den tiden hadde flere tilfeller der han opplevde at utøvere ble tatt i doping, men at systemet lukket øynene.

- Det var opplevelser fra dopingkontrollen på 90-tallet hvor det var løpere som opplagt ble tatt i juks, men som det ikke ble kommunisert rundt. Så det var en ubehagelig opplevelse, sier Ulvang. Han mener også at kontrollapparatet var dårlig.

Inggard Lereim, som er nestleder for FIS' medisinske komité, rådgiver for WADA og professor ved NTNU, sier til Dagbladet at dette stemmer.

- Vegard og Bjørn (Dæhlie, red.anm.) hjalp oss veldig mye ved å gjøre oppmerksom på varierende kvalitet på prosessene rundt prøvetaking rundt om i landet. Det kom direkte informasjon til oss i antidopingarbeidet, og i FIS om dette, sier Lereim til Dagbladet.

Opplevde tvilsomme situasjoner

Lereim forteller at de til tider opplevde lite medgjørelige folk i arbeidet, og at han har opplevd tvilsomme situasjoner.

- Vi fikk blodprøver i dopingkontrollen først i 1989. Det var en lang kamp for meg og en finsk kollega, og en stor seier i antidopingarbeidet. Men mange forsøkte å la være å ta blodprøver ved enkelte renn - noe vi var forpliktet til, sier FIS-nestlederen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under et VM på 90-tallet, sier Lereim at han møtte motstand av en arrangør, som hevdet at tvunget blodprøvetaking ikke var en del av arbeidet FIS var der for å gjøre.

- Jeg måtte nærmest gripe inn mot arrangørens forsøk. Det ble jevnlig rapportert om svingende kvalifikasjon på personellet som utførte testene, og at dette ikke virket pålitelig, sier Lereim.

Han fortsetter:

- Internasjonale krefter utenfor arrangørorganisasjonen forsøkte å hindre at det ble tatt blodprøver i skiidretten som vi hadde vedtatt rett til å gjøre. Men de klarte ikke å stoppe oss i dette viktige tiltaket.

Konstant i utvikling

Antidopingarbeidet er konstant i utvikling. Som Lereim nevner, var blodprøver en del av dopingtestingen først i 1989. Først i 1996 kom en øvre grense for blodprosent - hemoglobinnivået i blodet.

Noe annet Lereim betegner som en veldig viktig del av antidopingarbeidet, er at det nå er slik at man kan spare prøver i ti år for reanalysering.

- Det har en svært god forebyggende effekt. Om ti år er analysen enda bedre enn nå, og det er et avgjørende skritt. Vi forsøkte oss på å innføre det allerede i 1989, men fikk da ikke lov, sier Lereim.

RUTINERT: Inggard Lereim er en rutinert mann i antidopingarbeidet. I tillegg til å være professor ved NTNU, er han nestleder i FIS' medisinske komité og WADA-rådgiver. Foto: Lise Åserud / Scanpix
RUTINERT: Inggard Lereim er en rutinert mann i antidopingarbeidet. I tillegg til å være professor ved NTNU, er han nestleder i FIS' medisinske komité og WADA-rådgiver. Foto: Lise Åserud / Scanpix Vis mer

Lereim ser ellers at vi har kommet mye lengre i prosedyrer og krav til de som gjennomfører prøveinnsamlinger og i analysedelen av arbeidet. Kravet til ledere, trenere, helsepersonell og utøvere selv om kunnskap om hvilke plikter de har.

- Det er mye bra, men vi kommer aldri i mål. Vi blir aldri kvitt dopingproblemet, det er jeg sikker på, sier Lereim.

- Liten lyst og vilje

Vegard Ulvang, som på 90-tallet tok tre OL-gull, er nå leder av langrennskomitéen i FIS. Han var også opptatt av utøvernes rettigheter. Men han sier altså til NRK at det skjedde at folk ble tatt, men at det ikke ble kommunisert rundt det.

- Vi trenger ikke gå i detaljer på det nå. Men det var ikke like sterk vilje, og kontrollapparatet var dårlig. Man skal også ha bevis i sånne saker. Nå er det vilje. Man går til det drastiske skritt å nærmest utestenge en hel nasjon, så det er vilje til virkelig å rydde opp og ta dem man kan ta, sier Ulvang til rikskringkasteren.

Kristen Skjeldal var også aktiv på 90-tallet:

- Kanskje er Vegard inne på noen vesentlige punkt her, men kanskje ble arbeidet for å avsløre arbeidet bremset fordi man følte metodene var mye mindre enn i dag. Kanskje det bremset en del av lysten og viljen, sier Skjeldal til Dagbladet.