INGEN FORFALSKNING:  Etter at Petars familielege bekreftet å ha utført hormonprøver for en av friidrettstrenerens utøvere, er diskusjonen om forfalskete e-mail definitivt avsluttet.
INGEN FORFALSKNING: Etter at Petars familielege bekreftet å ha utført hormonprøver for en av friidrettstrenerens utøvere, er diskusjonen om forfalskete e-mail definitivt avsluttet.Vis mer

Doptest på legekontoret

Nå er det ikke lenger Petar Vukicevic sin e-mail som er problemet. Det er hvordan vi forholder oss til dopingen i idrettshverdagen.

DAGENS avsløring av hvordan Petar Vukicevic fikk familielegen sin til å forta hormonprøver av en ung kvinnelig utøver, forandrer hele bevisførselen i denne saken. For nå er det ikke lenger snakk om påstanden om falske e-mail. Den hormontesten som utførlig forklares i en av Petars e-mail til vennen Srdjan Djordjevic, har skjedd i virkeligheten på et legekontor i Drøbak:

_Nå i ettertid ser jeg at det ikke kan utelukkes at de har tatt den prøven for å se om det var avvik av hormonverdiene, og at de har tenkt at siden jeg var familielegen så var det trygt å gjøre det hos meg. Det er logisk å tenke det, sier lege Seyed Hosseini til Dagbladet.

Denne nye vendingen i saken gir Petar Vukicevic enda et troverdighetsproblem. Men dessverre er han ikke alene om å slite. De siste avsløringene her i Dagbladet har drevet idrettslederne fra skanse til skanse. Det kunne knapt ha gått annerledes etter at idretten selv ga opp det viktigste dopingslaget i god tid før sommerens OL.

DA hadde Petar forlengst innrømmet tett dopingrelatert kontakt med sin serbiske manipuleringsspesialist Srdjan Djordevic, uten at det tilsynelatende fikk noen konsekvenser for hans anseelse i Olympiatoppen. Det ga bare Norges OL-tropp til London et enda mørkere preg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For i den troppen var Petar inne som Olympiatroppens utvalgte trener i likhet med Steffen Kjærgaard, eks-dopet sportssjef for syklistene, og Stefan Plätzer, personlig trener for den dopingdømte Erik Tysse. Til sammen fyller disse uttakene norsk eliteidrett med et innhold som det er umulig å identifisere seg med.

For når bestemte Norge seg for å vinne internasjonale medaljer uansett hva trenere og utøvere har drevet med på forhånd?

FORTSATT er det ikke så veldig lenge siden de fleste av oss trodde at norske vinnere var noe for seg selv. Nå viser avsløring etter avsløring et sannere bilde av deler av den nasjonale toppidretten, og det som kommer fram er ikke akkurat noe for skrytealbumet.

Der det er lett å skjønne at sykkelsjef Steffen Kjærgaard i det lengste forsøkte å skjule sine egne gamle dopingsynder på asfalten, er det vrient å se hva Olympiatoppen og Friidrettsforbundet kunne oppnå ved å la miljøet sitt på nytt bli infisert av aktører med et tvilsomt forhold til doping. Selv da avsløringene kom stadig tettere, forsvarte enkelte av topplederne hardnakket denne linja. Seinest for to uker siden åpnet friidrettens sportssjef Ronny Nilsen i et intervju med Bergens Tidende for at dopingdømte trenere måtte få komme tilbake.

NÅ STRAMMER både Olympiatoppen og Friidrettsforbundet plutselig til. Den siste uka har visst Dagbladets Vukicevic-avsløringer  forandret alt, men så enkelt bør de ansvarlige ikke få slippe unna. For om hverken Olympiatoppen eller Friidrettsforbundet kjente til hormonprøvene som ble tatt på et legekontor i Drøbak for å sjekke dopingeffekten hos en av Petars utøvere, har alle de impliserte lederne egentlig visst nok om dopingondet til å reagere.

De gjorde det bare ikke.

I OVER ETT ÅR holdt for eksempel toppidrettssjef Jarle Aambø opplysningene om Petar Vukicevic sin serbiske dopkontakt for seg selv. Etter at Dagbladet i fjor sommer ba ham om en kommentar til Vukicevic sin påstand om at alle topptrenere naturlig forhører seg om det beste på dopingmarkedet, innkalte Aambø straks Petar til en alvorsprat. Toppidrettssjefen unnlot å fortelle om denne samtalen til styret i Norges Idrettsforbund. I stedet godkjente han Vukicevic som trener i friidrettens OL-tropp som om ingen ting hadde hendt.

Det er en trist logikk i den feilvurderingen. For hvorfor skal Petar Vukicevic behandles annerledes enn Stefan Plätzer? Beslutningen om å la Tysses trener få fortsette jobben med den dømte kappgjengeren på fritida, ble jo også tatt av Aambø alene. I bunn og grunn trodde ikke Aambø at noen av de norske dopingimpliserte hadde gjort noe galt, og styrte Olympiatoppens prioriteringer deretter.

NÅ FRAMSTÅR denne styringen like uforstålig som Friidrettsforbundets stadige jatting med flere av sine dopingbefengte trenere. Mangel på tydelig lederskap formet et miljø der Petar Vukicevic kunne komme til forbundskontoret med sin versjon i fjor sommer uten at lederne tok saken på alvor. Slik har de lederne som var satt til å beskytte den engang så klare norske antidoping-linja, åpenbart sviktet.

Det gjelder også styret i Norges Idrettsforbund som bevisst valgte å utsette oppgjøret med Jarle Aambø og Friidrettsforbundet til etter OL; angivelig for ikke å forstyrre forberedelsene til den norske troppen.

Men det viste seg å være en norsk OL-tropp som allerede var infisert av dopingondet.