Drillo-ball på Lerkendal

Med Per-Mathias Høgmo som RBK-trener inntar Drillo-stilen Lerkendal. Det lover godt.

Diskutér i bloggen: Er Høgmo riktig mann?


OM DET
er mulig for triste trøndere til å se litt større på RBK-krisa, blir noen av dem kanskje enda tristere. For nå skjer det et historisk maktskifte på Lerkendal:

** Med Per-Mathias Høgmo som ny sjef, har Drillos fotballideologi overtatt på Lerkendal.

En gang i klubbens glanstid virket et slik erobring utenkelig, men i dag ble det bare å tenke på en ledig trener til RBKs kriserammete A-lag.

Og da var Drillos gamle disippel et godt hastevalg.

LITT HISTORIEUNDERVISNING først. Det faget er populært i RBK for tida. Det er ikke mange dager siden Rune Bratseth lekset opp klubbhistorien for unge, misfornøyde tilhengere, og ba de som ikke skjønte faget, holde seg unna Lerkendal for framtida.

Det er dumt om de unge tilhengere følger rådet.

For nå blir det historiske endringer på favorittlaget deres.

I MODERNE norsk fotball har RBK representert den kompromissløse angrepsviljen. Det var den usvikelige troen på den offensive kraften som drev Nils Arne Eggen da han startet gjenoppbyggingen av Trondheims-klubben seint på 1980-tallet.

Resultatene var formidable. RBKs angrepsstyrke kunne slå ut alle. På Lerkendal ble ethvert europeisk storlag et mulig bytte nettopp fordi RBK både evnet og ville angripe med felles styrke.

SAMTIDIG fikk Egil Drillo Olsen en overraskende anledning til å forme det norske landslaget etter sin fotballfilosofi. Den tenkningen bygget også på kollektivets kraft, men utgangspunktet på banen var stikk motsatt:

** Hos Drillo er plattformen forsvar -- ikke angrep.

Denne ulike tenkningen levde norsk fotball godt med gjennom 90-tallet. Rosenborg presterte resultater ingen annen klubb hadde vært i nærheten av, og de ulike landslagene vant mer enn Norge noen gang har gjort.

UNDERVEIS var både RBK-ledelsen på Lerkendal og Drillo-klanen på Ullevaal store nok til å holde sånn nogenlunde fred med hverandre. Den åpenbare stilkollisjonen utviklet seg aldri til å bli et menneskelig misforhold mellom Norges to viktigste fotballmiljøer.

Likevel var der klare motsetninger, og de er der tildels fortsatt. Muligens hadde RBK-ledelsen satset på Tom Nordlie som ny trener hvis de hadde fått velge fritt.

Gårsdagens taktikktabbe mot LSK presset fram en kjappere beslutning, og da kunne ikke de pressete RBK-direktørene lenger velge mellom Start-treneren som spiller angrep etter RBKs ånd og Høgmo som kommer fra Drillo-skolen.

MEN RBK-ledelsen har valgt godt.

Med Per-Mathias Høgmo får klubben en av de faglig sterkeste trenere i norsk fotball. Med Drillos taktikk som våpen førte han kvinnelandslaget til OL-gull i 2 000, og seinere har han vist at det er mulig å smi den taktikken i lokale varianter etter spillerutvalget.

Vårsesongen med Tromsø i fjor var en slik lokal variant. Da introduserte Høgmo unge Lars Iver Strand som hengende spiss, og skapte en ny angrepsformasjon som i noen måneder var Tippeligaens beste. Så forsvant Morten Gamst Pedersen til Blackburn, og da gikk alt langt tyngre.

AKKURAT slike stunder har Høgmo spesielle kvaliteter til å takle. Han er en tydelig leder med ro og dybde til å bygge opp varige gode arbeidsfellesskap.

Slik er ironisk nok dagens hasteansettelse det mest langsiktige valget RBK-lederne kunne ha gjort.

I tillegg har Per-Mathias Høgmo kraft til å utfordre den dominerende administrative RBK-ledelsen. Det trenger nok direktørene Rune Bratseth og Nils Skutle mer enn noen gang.

FOR nå venter den store sportslige fornyelsen. Riktignok er laget fortsatt basert på lokale spillere, men trøndergenerasjonen er så gammel at at hele den lokale tenkningen må utfordres på nytt.

Rosenborg Ballklub må skape et lag som både kan vinne og begeistre. Det er en oppgave som krever mer enn en ny måte å angripe på. Samtidig er fotballindustrien fortsatt så enkel at tilgivelsen er stor så lenge det går bra på tabellen.

Og uansett hva du måtte mene om Drillo-stilen:

** Ingen fotballtaktikk har levert like gode resultater.