Drillo-jubel på feil bane

Når Drillo seirer på Nadderud, er alt snudd opp ned i norsk klubbfotball.

NADDERUD (Dagbladet): Mens lag etter lag har lagt om til spill via midtbanen, tok Stabæk en viktig seier på lange baller, overganger og herlig kjemping.

Mot Brann var det egentlig en fotballaften for de ironisk viderekomne, men stemningen i Bærum var adskillig mer folkelig enn som så. Denne kvelden hadde selv Drillo fått en klem på Nadderud.

FØRST EN historisk innføring for dem som ikke husker Stabæks rolle i moderne norsk klubbfotball. Sentrale ledere derfra med Ingebrigt Steen Jensen høylydt i spissen var skeptiske til Drillo-stilen allerede dengang slike tanker ikke lønte seg. Da Ingebrigt fikk klubben i sitt hjerte opp i Tippeligaen midt på 90-tallet, ble Stabæk markedsført som motvekt til alt som smakte av Drillo:

  • I Stabæk kunne en pasning spilles for pasningen skyld.
  • I Stabæk var det fint å holde på ballen og dumt å miste den.
  • I Stabæk gikk korrekt stil langs det mest kortklipte gresset.

    Det ble til og med resultater av det år eter år.

    HELT SIDEN opprykket har Stabæk vært fremst i klyngen bak Rosenborg, med en særlig nese for å kjøpe og utvikle utlendinger i tillegg til sentrale pasningsspillere som Tommy Svindal Larsen og Martin Andresen.

    Men denne sesongen da mange andre utfordrer de en gang suverene trønderne, har Bærums-klubben nok med å utfordre måten de selv har spilt fotball på.

    Ekstra ironisk er det at denne forandringen skjer mens andre lag kopierer endringen på landslaget og kutter ut satsingen på overganger og langballer til fordel for eget pasningsspill via midtbanen.

    Sånn går det når kravet til resultater kommer foran skjønnheten.

    MOT BRANN var det en slik resultatkamp. Aldri hadde Stabæk ligget svakere an i Tippeligaen seint i mai og aldri var ropet etter vakker fotball spakere på Nadderud.

    Denne gangen skrek Stabæk-tilhengerne etter denget i lærkula, suget i taklingene og viljen i de lange løpene uten ball, og de fikk det etter hvert alt sammen.

    Pluss seier.

    Akkurat som Drillo pleide å gi oss.

    LENGE SÅ ikke omleggingen ut til å hjelpe. Det tar tid å spille fotball stikk mot en innlært klubbkultur, men når sant skal sies er det mange spillere på denne Stabæk-utgaven som fungerer like bra med et litt enklere spill. Stabæks problem i år er egentlig ikke det omstendelige ballbesittende angrepsspilet, men at klubben ikke lenger har spillermateriell til å gjennomføre den.

    Da langballene etter pause begynte å treffe Thomas Finstad i de øvre luftlag på topp og innbytter Tom Stenvoll kom med trøkket på midbanen som danske Mads Jørgensen manglet, lignet Stabæk plutselig Drillo Naturell og valset over Brann i ren glede over å ha funnet sitt sanne jeg.

    OM TRENER Gaute Larsen vil la de forbli like direkte i stilen når Martin Andresen er tilbake etter 1.juli, er mer tvilsomt. Med Martin kommer autoriteten som sprer trygghet i et usikkert mannskap. Men innen den tid vil Stabæk ganske sikkert tjene på å gjøre det offensive spillet enklere.

    Luftstyrken til Thomas Finstad og farten på begge kantene rundt ham, gjør at laget egentlig passer til det.

    DEN FØRSTE som fikk klem av klubbhøvding Ingebrigt i går var forøvrig Martin Andresen. Landslagskapteinen skrev under for tre og et halvt nye Stabæk-år på medbrakt skrivebord midt på banen i pausen da sesongen ennå ikke var snudd.

    Det var et tegn på at Stabæk kan komme tilbake som utfordrer og fornyer av norsk klubbfotball likevel.

    Selv om det foreløpig må skje med den fotballstilen de trodde de ikke hadde bruk for.