Drillo rømte til Norge

LONDON (Dagbladet): - Nederlag, sier du? Nei, jeg føler ikke det. Egentlig føler jeg meg ganske oppesen. Men jeg har jo ikke noe her å gjøre. Derfor drar jeg til Heathrow og finner meg et fly som går til Norge.

Fortjente Drillo å få sparken? Si din mening!

Med disse ordene forlot Drillo Wimbledon og London i går ettermiddag. Med en liten bag i høyrehanda og hodet fullt av det siste døgnets karriere-ras bestemte han seg helt plutselig. Klokka var 16.05 GMT og hjemme i Oslo ventet resten av livet.

Sammen kona Siggen, jentungen Kine - og bikkja Copie.

- Dette begynte egentlig for en tre fire uker siden, sier Drillo til Dagbladet. - Når det går dårlig og man taper kamp etter kamp så må du gjøre noe. Og jeg var for så vidt inne på tanken om å gå av sjøl, men jeg hadde ikke noe tro på at det var noen løsning. Det var derfor vi ansatte Terry Burton som assistentmanager.

Men Burton - som overtok som en solkonge i går - kunne ikke trylle i Bradford på søndag. Wimbledon tapte, havnet under streken for første gang denne sesongen, og enda et Drillo-møte med styreformann Bjørn Rune Gjelsten var uungåelig. Og det skjedde i all hast på Valley Parade før Gjelsten, Kjell Inge Røkke og resten av Wimbledon-styret tok fly til London.

For å besegle Drillos skjebne i engelsk fotball.

Hadde mistanke

- På bussen ned til London visste jeg ingen ting, sier Drillo. - Det er mulig jeg hadde en mistanke. Og er det noe som er overraskende så er det tidspunktet. Jeg føler meg nemlig ganske overbevist om at utfallet av de to siste kampene er uavhengig av om jeg ble her eller ikke.

- Hvorfor det?

- Jeg tror Wimbledon klarer det. Ja, jeg er ganske sikker på at vi klarer det. Og etter så mye motgang som vi har hatt ville det vært fint å kunne få være med på litt medgangen. Den bitterheten jeg føler i forhold til det som er skjedd er at jeg ikke får anledning til å gå av banen i Southampton (siste serierunde) med fornyet Premier League-kontrakt i baklomma. Det blir jeg nå snytt for.

Bjørn Rune Gjelsten ringte Drillo og ba om et møte i går morges. Deretter dro han til managerens hus for å overbringe budskapet.

- Jeg husker ikke når det var - det var tidlig på morran, sier Drillo.

Men: - Jeg skjønte det da.

Trodde på neste år

Da Gjelsten slapp den dårlig bevarte nyheten på en pressekonferanse i halv to tida var Drillo allerede i framtida. Hvor han tenkte over fortida. Og ettermælet?

- Det bryr jeg meg ikke så mye om, sier han bestemt. - Jeg er veldig lite stolt som person. Og det hadde vært verre om jeg hadde kommet hit som fagmann, fått gjennomført det jeg tror på, fått Wimbledon til å spille som Norge og ligget under nedrykkstreken.

Men:

- Jeg har ikke mislykkes med stilen. Det jeg tar på meg skylda for er at jeg ikke har fått spillestilen inn i Wimbledon.

- Ville det vært mulig?

- Ja! Jeg hadde optimisme i forhold til at det ville bli bedre neste sesong. Vi skulle solgt noen spillere, kjøpt noen og så hadde jeg hatt en sesong på baken. Og da tror jeg vi hadde spilt tilnærmet det jeg står for. I år har ikke Wimbledon spilt Drillo-fotball i det hele tatt.

- Så du er like sta på at stilen er en vinnerformel?

- Jeg er ikke sta jeg. Jeg har vel heller bare en del gode argumenter for at det funker. Jeg ser jo mye fotball og føler at jeg er faglig på høyde. Men jeg innrømmer å ha bommet på en del andre ting.

- Som f.eks?

- Jeg er veldig skuffet over at jeg ikke klarte å komme hit og gjennomføre det jeg trodde på. Jeg trodde det var enklere. Men jeg har bomma totalt på klima, miljø og tradisjoner. Og jeg tar sjølkritikk fordi jeg burde visst at det var vanskeligere enn det jeg trodde.

Presset ut av media

Media har ikke gjort det lett de heller. Og de som har gjort det vanskeligst - de engelske tabloidene - gasset seg i går i Drillos fall. Hvor tøft har mediakjøret vært?

- Sjøl om jeg ikke har lest så mye aviser, jeg har nemlig vært bevisst på det, har jeg jo blitt fortalt ting. Og jeg er en sånn type som driter litt i det. Jeg skal ikke si at jeg er upåvirket, men det er ikke så jævlig mye om å gjøre. På det området er jeg den mest hardhudede i familien.

- Betyr det at kona di har hatt det vondt?

- Hun synes i hvert fall det er verre, sier Drillo.

- Man har snakket om spilleropprør og at det som nå har skjedd måtte komme?

- Det er gedigent overdrevet. Og jeg er skuffet over norsk presse som har kastet seg på alle de løgnhistoriene som har vært her borte - de har det nemlig vært fryktelig mange av. Jeg vet nemlig nøyaktig hvilke motforestillinger det er og hva som rører seg i spillergruppa. Og i media er det blitt mangedoblet.

Fotballfaglig fravær

- Men ligger det ikke et lite opprør i det faktum at spillerne ikke har innordnet seg til den fotballen du har sagt de skal spille. De har jo nektet å høre på det du sier?

- Begge deler. Noe går på skepsis - andre ting på at de ikke klarer å omstille seg sjøl om de vil. For å få folk som Marcus Gayle, Jason Euell eller Carl Cort til å vende opp i situasjoner hvor de har lyst til å spille støtte er ikke så lett. Tro meg - jeg har prøvd, sier Drillo.

- Tidligere Wimbledon-manager Joe Kinnear har gått hardt ut og sagt at du har ødelagt alt det Wimbledon en gang sto for. At spiriten i laget/klubben rett og slett er borte?

- Joe Kinnear vil jeg ikke kommentere. Det jeg kan si er at jeg sjøl aldri ville gått ut og kommentert en annen trener slik de gjør her borte. Men det har litt med kulturen å gjøre det også. Og den var jeg altså ikke klar over.

Og:

- Jeg så ingen av Wimbledons kamper det siste halve året før jeg tok over, fortsetter Drillo. - Men de vant ingen av dem heller. Så det kan jo tyde på at mye av det de snakker om kanskje forsvant før jeg kom hit. Det er i hvwert fall mulig å stille spørsmålet.

Men ingen gjør det. Alle bare klager. På Drillo som har ført The Crazy Gang ut i ulykken. Med sin fotballfaglighet.

- Vilje og sjøltillitt betyr alt. De snakker jo ikke om noe annet. Og derfor har det vært få fotballfaglige diskusjoner. Det gir de nesten blaffen i her borte.

Aldri mer trener

Da Drillo satte kursen mot Norge i går ettermiddag var han i en situasjon han aldri har vært i før. Han hadde fått sparken - for første gang i karrieren.

- Det er riktig det. Men det var veldig nære i Ålesund (1989). Det første halvåret var formidabelt dårlig, men så snudde det til de grader. Og når jeg ser tilbake er det kanskje mitt stolteste kapittel som trener. Det at jeg ikke fikk sparken der oppe, mener jeg.

Da han kom på Heathrow i går ettermiddag så han bare etter fly. Det første til Norge. Hvor han skal sette seg ned og sortere tankene og de siste ukenes hendelser. Før han reiser tilbake igjen og avvikler huset.

- Jeg vet ikke når det blir, sier han til Dagbladet. - Men jeg må jo ned på_ treningsfeltet og snakke med spillerne også. Og så skal jeg rydde opp etter meg. Wimledons kamper skal jeg derimot ikke se.

ARBEIDSLEDIG: Egil Olsen er arbeisløs etter skjebnekampen mot Bradford.