Drillos ånd hersker over Tippeligaen

TIL VANLIG har ekstremt realistiske Egil Drillo Olsen liten sans for det åndelige, men akkurat denne våren kan han ikke unngå å se forvandlingen:

 Det svever en Drillo-ånd over Tippeligaen.

La gå at FFK vant en billig seier på Lerkendal, men alle klubbene som denne våren satser på effektiv angrepsfotball med få trekk, er knapt noen tilfeldig.

Heller ikke at FFKs scoring kom etter ett av mange lange, høye oppspillet mot toppen av Øyvind Hoås sine 203 centimeter.

Foreløpig er oppspill mot tårn det som mest minner om Drillos glansdager fra landslaget på hans nye klubblag. Overgangsfotballen har ennå ikke laget ork til.

Men med så god uttelling og så mye entusiasme i Fredrikstad, kan det godt komme mer av Drillos gamle seiersoppskrift.

NOE TOPPLAG blir Østfold-klubben neppe allerede i år. Til det er stallen for tynn, og et par av de tippete storklubbene i for bra sig. Først og fremst VIF.

Effektiv fotball med et godt utvalg spillere, gir resultater. I hvert fall så lenge Steffen Iversen er på banen.

DET ER en enkel grunn til at Steffen Iversen er det samme som suksess for VIF:

 Ikke noe angrepsspill er lettere å få i gang enn nettopp det lange oppspillet.

Et presist pasningsbein og ekstra hodestyrke er det meste som skal til for å løfte spillet opp på motstanderens banehalvdel. VIF har i hvert fall det siste. Steffen i lufta er på høyt internasjonalt nivå.

STUDERER du forspillet til forvandlingen på Røkkeløkka der Molde lenge dominerte kampen, er det lett å se at Steffens innflytelse over VIF drar i gang mer enn en stemningsbølge. Skiftet var reelt; med et trøkk i luftduellene som gjorde at klubbens mange fotrappe offensive spillere stadig fikk fordelen av å kunne bruke kvikkheten sin på små flater.

Steffen Iversen og Kjetil Rekdals angrepsopplegg med VIF er blitt en spesiell kombinasjon. Nettopp Steffens raushet med alt det gode som kommer ovenfra, gir resten av VIF-spillerne muligheten til den improvisasjonen i det offensive spillet som Rekdal satser på.

Sånn er det ikke tilfeldig at Steffen igjen snudde en ganske vrien VIF-kveld til seieren som gjør at klubben er i tetstriden for godt.

SØNDAGENS MÅL forteller mye om endringen i årets Tippeliga. Mens flere klubber foran fjorårssesongen satset på å følge opp Hareides landslagsfilosofi med flere pasninger langs bakken gjennom det sentrale midtbaneleddet, har en slik stil knapt vært noe tema i vår.

Litt fordi Hareides fotballfilosofiske innspill som ny landslagssjef etter hvert ble tolket av ham selv med en god porsjon menneskelig raushet. Egentlig fikk vi aldri noen ny norsk fotballstil, og den kommer garantert ikke i år.

MED DRILLO på plass i FFK, Henning Berg som ny Lyn-trener og Kjetil Rekdal, Ståle Solbakken og Per-Mathias Høgmo som fjorårets mest suksessrike trenere, er trenden definitivt snudd. Denne sesongen kommer rekordpublikummet til å få se fotball spilt på effektivt vis lenge etter at banene blir så gode at de innbyr til alternativer.

Det spennende er at denne strategien blir utført med spillere som individuelt er teknisk bedre enn noen gang. Sterkere treningskultur og gode treningsbaner på nytt kunstgress ligger bak denne framgangen. Resultatet blir sikkert mange fine avslutninger etter langballene.

RBK-SCORINGENE kommer også. At de uteble i går var tilnærmet magisk. Jeg har en god fotballvenn som lenge har hevdet at FFK aldri vil overleve i Tippeligaen med Steinar Sørlie som førstekeeper.

La oss si det slik:

 Han hadde en svært dårlig kveld som fotballekspert på Lerkendal i går.

For den glade målmann Sørlie var så strålende at dette ikke er dagen for å repetere alle RBKs problemer med å få flyt i angrepsspillet.

Av og til handler også effektiv fotball om å ha målgården proppfull av flaks.