Drillos nye lekegrind

I mange år har den vært klubben uten bane, uten penger og uten supportere. Hva i all verden ser Drillo i Wimbledon FC?

Vi har overlevd, og det i en av verdens hardeste ligaer. Det er helt naturstridig, konkluderer Wimbledon-supporter Iain Halstead.

Wimbledon FC har overlevd i Premier League til tross for bransjens dårligste næringsgrunnlag. Og de har fortsatt å spille en type fotball som i hjemlandet for lengst er erklært død og begravet. Kanskje ikke så rart at det er nettopp her en marxistisk fotballprofessor og to storkapitalister kan finne felles mål. Denne uka tok Egil Olsen, som første nordmann noensinne, managerposten i en engelsk toppserieklubb. Hvordan hans radikale livsanskuelser vil gli inn i politisk korrekte Wimbledon, vites ikke. Men forhåpningene til hva han kan få til er store. Både blant supportere, ungdomsspillere og levende klubblegender.

SELV OM WIMBLEDON-EIER Sam Hammam i pressen er blitt omtalt som «Mr. Wimbledon», er han nok pinlig klar over at det ennå er 35 år til han kan ta tittelen fra draktforvalter Syd Neal. I januar år 2000 feirer han 50-årsjubileum i jobben. Wimbledon-fansen elsker mannen, og har opprettet fanklubb for ham på nettet. Selv lever og ånder han for laget, og er like entusiastisk overfor framtidsutsiktene som spillerne i ungdomsstallen. Syd har sett Wimbledon vokse fra en fomlete amatørklubb til en toppklubb som i gode stunder kan hamle opp med både Manchester United og Arsenal. Drømmen hans er at Drillo skal ta dem til europacupspill, noe de ble nektet sist de kvalifiserte seg som følge av boikott mot engelsk fotball.

- Det har vært flott å være med på en slik opptur. Klubben begynte jo som en lokal klubb som bare vokste seg større. Det har i grunnen hele tida gått framover. De første årene måtte vi gjøre en avtale med en sykesøster som pleide å gå på kampene, i tilfelle noen ble skadd. I dag har vi en massør, tre fysioterapeuter, tre doktorer og en sykepleier ansatt i klubben. Det illustrerer utviklingen vi har hatt.

WIMBLEDON ER KLUBBEN ingen hater. En spørreundersøkelse blant Englands fotballsupportere viser at Wimbledon, til tross for magre tilskuerrekker, er det mest populære andrefavorittlaget.

- Jeg tror vi steg så kjapt i ligasystemet at det aldri rakk å bygge seg opp noen lokal rivalisering, forklarer Nicole Hammond, mangeårig Wimbledon-tilhenger og nå sekretær for Wimbledon Task Force, en del av supportergruppa som jobber politisk for å forbedre forholdene for klubben og tilskuerne.

Selv om det aldri har vært bråk på tribunene, har guttene på banen sørget for at Wimbledon Football Club til evig tid vil være forbundet med dårlig oppførsel. Da de entret øverste divisjon i 1986, var det få som levnet dem noen sjanse. Men etter en forrykende innsats endte klubben helt oppe på 6. plass, den høyeste sluttposisjonen i klubbens historie.

Den kontante stilen og langpasningene viste seg effektiv mot fintspillende storlag. I tillegg sørget spillerne for å skaffe seg et overtak gjennom psykisk terrorisering før kampen. Denne kunne for eksempel gå ut på å spille ekstremt høy musikk for å ødelegge motstanderlagets oppladning. Vinnie Jones hadde også for vane å gå langs rekken med motspillerne før kampstart og stirre alle olmt inn i øynene. Da han kom til enden, pleide han å rope tilbake til John Fashanu: «Jeg tror vi skal få det lett i dag. De ser ut som noen ordentlige puddinger.» Disse to var beryktet for sin brutale framferd, både på og utenfor banen.

Vinnie Jones er den spilleren i England som har flest gule og røde kort. Ellers har han skaffet seg førstesideoppslag gjennom å bite en journalist i nesa, banke opp naboen og spille pengeinnkrever i filmen «Lock, Stock & Two Smoking Barrels». Selv om dette nok har gjort ham mer kjent enn det han har levert av kvalitetsfotball, skal man ikke underkjenne hans rolle i FA-cupfinaleseieren mot Liverpool i 1988, Wimbledons foreløpig eneste sølvtøy. Heller ikke lagets største triumf passerte uten skandale. En tabloidavis avslørte samme morgen som finalen at Jones og Fashanu hadde vært på fylla kvelden i forveien. Kallenavnet The Crazy Gang vil for alltid henge ved klubben, selv om spillerne som skapte begrepet, har forlatt skuta.

- For meg vil de alltid bare være Fash og Jonah, som jeg pleide å kalle Vinnie. Selv om de gjorde en del sprell på fritida, oppførte de seg alltid bra på trening. Det har gått greit å takle problemer ettersom samholdet har vært så sterkt, uansett hva vi har stått overfor, mener Syd Neal.

MEDIEOPPMERKSOMHETEN hjalp Wimbledon til å bygge opp en anstendig fanskare. Dessverre skulle de få vanskeligheter med å fortsette trenden. Hillsborough-tragedien, hvor 38 tilskuere ble klemt i hjel på en fotballbane, skulle få sitt etterspill. For å hindre at noe slikt skulle skje igjen, foreslo et utvalg at man måtte gå over til bare å ha sittetribuner på landets fotballstadioner. Dette skulle ramme Wimbledon hardest, i og med at banen de hadde da ble for liten til å få plass til alle tilskuerne.

Wimbledon har siden vært nødt til å spille sine hjemmekamper hos Crystal Palace. Resultatet er blitt at supporterne må dra til en annen ende av London for å se laget sitt. Etter mange ville utspill fra eierne, inkludert 1. å flytte til Dublin og 2. å kjøpe Manchester City og bytte tilskuere med dem, står spørsmålet fortsatt åpent. Supporterne har kjempet hardt for å unngå å miste klubben, og har blant annet brakt eiersiden inn til et møte med kommunetoppene i håp om at de skal finne en løsning i Wimbledon-området. Til tross for et lavt antall har nemlig tilhengerne atskillig politisk slagkraft.

- Grunnen til at vi har hatt så stor gjennomslagskraft, er rett og slett fordi supporterne våre er rimelig fornuftige folk. Vi har sluppet å kjempe mot voldsrykter, ettersom vi rett og slett aldri har lagd noe trøbbel. Dette gjør at lokalpolitikerne lettere lytter til hva vi har å si. De fleste av oss kan også stave, noe som hjelper når du skal ha brevkampanjer. Og vi banner ikke, påstår Nicole.

- Bollocks, kommer det fra Iain.

Wimbledon-supporterne er ifølge en undersøkelse på topp i England når det gjelder utdannelse. De har flest kvinnelige supportere, flest politisk aktive supportere og flest fargede spillere. Man kan saktens spørre hva marxist-leninist Olsen har å gjøre i en så politisk korrekt forsamling. Eller kanskje enda mer interessant; hvor passer storkapitalistene Røkke & Gjelsten inn?

HEMMELIGHETEN BAK de gode resultatene ligger i Wimbledons bunnsolide ungdomssystem. Under en cupkamp for ett og et halvt år siden mønstret de hele åtte spillere fra egne rekker, en rekord det året i Premiership. Egil Olsens overtakelse av klubben har fått blant annet Guardian til å bekymre seg for at ungdomsutviklingen skal forsvinne, og at man i stedet bygger klubben rundt utenlandske spillere.

Sam Young (16), som selv er med og trener med klubben, ser ikke like mørkt på det.

- Jeg tror snarere utenlandske spillere kan være med og dra fotballen opp på et høyere nivå. Se på Man U. De hadde aldri vunnet Champions League uten å spe på med noen utlendinger. Noen talenter utenfra er sunt. Det behøver ikke å bety at alle er hentet utenfra, som hos Chelsea.

Syd Neil er den virkelige Mr. Wimbledon. Neste år runder draktforvalteren 50 år i klubben.
Ironi er utbredt blant supporterne i Wimbledon FC. Når det minst fintspillende fotballaget i Premier League viser sine kunster, stemmer supporterne i: «It's just like watching Brazil»