Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Driver en helt annen sport

For i håndballfamilien er det fortsatt bare storesøster som virkelig har klasse.

 I SÆRKLASSE: . Det brede norske håndballmiljøet har løftet fram et nytt topplag. Det forteller om god kultur. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.
I SÆRKLASSE: . Det brede norske håndballmiljøet har løftet fram et nytt topplag. Det forteller om god kultur. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix. Vis mer

DET har vært snakket mye om Sveriges framgang i kvinnehåndball, men nå gjelder det å snakke om oss selv:

•• Norsk kvinnehåndball er i ferd med å gjøre enda en historisk prestasjon.

Sånt sier vel seg selv etter 7 EM-finaler av 7 mulige, men av og til blir tall for store til at vi virkelig forstår hva dette idrettsmiljøet presterer.

Det skjønner sannsynligvis svenskene etter å ha blitt rundspilt i går kveld. For all framgangen deres til tross. Her var det klasseforskjell.

BAK tilsynelatende jevne 29 - 25 skjulte det seg to helt forskjellige lag. Mens svenskenes angrep fortsatt mest ble konsentrert om det gamle, enkle håndballkonseptet med fysisk tunge skyttere som fikser målene mye ved egen rå kraft, var det gøy på sirkus rundt den norske offensiven:

•• Det første kvarteret i denne semifinalen viste fram noe av det vakreste som er spilt av norske håndballjenter.

Sett i forhold til alt det fine dette landslaget har representert de siste tjue årene, er det en fin attest. Litt for fin.

FOR dette toppnivået er ikke konstant. Toppnivåer er sjelden det. I mange lagidrettene avgjøres kampene like gjerne av hvor dypt et lag kan falle i forhold til sin egen vante standard.

Det gjør morgendagens finale mot Spania til en åpen affære selv om spanjolene ble slått i gruppespillet på en ellers middels norsk dag. Denne utgaven av håndballandslaget kan falle ganske dypt.

Det var årsaken til at 9 - 3 ledelsen mot svenskene nesten ble spist opp i resten av førsteomgangen. Men også det må være til å leve med for det forlengst bortskjemte norske håndballpublikummet:

•• Sett i perspektiv er det mye mer spennende å ha et landslag som periodevis kan spille glitrende angrepshåndball enn et lag som krabber seg videre på det jevne.

Og dette laget kan visst gjøre begge deler.

DENNE turneringen har vist at den norske håndballkulturen bokstavelig talt er spill levende. Der fjorårets VM indikerte et litt traurig generasjonsskifte, ble det altså ikke slik. Mange av ansiktene har vært ganske ferske for det millionpublikummet som tradisjonelt følger laget inn mot jul, men nivået er lett å kjenne igjen:

•• På en eneste sesong har spillere som Nora Mørk og Stine Bredal Oftedal løftet fram et fornyet lag med de samme kollektive kvalitetene som har gledet oss i årevis.

Rent konkret betydde det at Norge kunne spille angrep på helt annet nivå enn Sverige. De norske jentene var raskere, smartere og smidigere.  Sett i forhold til det vi forbinder med svensk lagidrett, er den forskjellen ganske oppsiktsvekkende.

FOR om både landslagstrener Thorir Hergeirsson og hans kollega Helle Thomsen rent faglig trakk fram det kompakte, flate norske  forsvaret og målvakt Silje Solberg som avgjørende for resultatet, viste kampen mest av alt forskjellen på håndballkultur.

Der danske Thompson med rette er blitt rost for på kort tid å ha forandret det svenske landslaget til et raskere og farlige angrepslag, er det Hergeirsson som med en EM-tropp med mange nykommere har løftet fram et lekent, felles offensivt spill:

•• Etter 25 år i verdenstoppen står kvinnehåndballen  så sterkt i Norge at miljøet naturlig finner spillere med langt bedre ferdigheter enn svenskene.

Med tanke på den generelle dype kunnskapen i svensk håndball, er det også en bragd.

Så er da også håndballjentene blitt noe av det beste vi har i idretten vår. Om noen har tvilt på det.