FEST: Real Madrid-spillerne feirer 4-1-målet til Cristiano Ronaldo - som så vidt skimtes uten trøye bak til venstre. Foto: Kai Pfaffenbach, Reuters / NTB Scanpix
FEST: Real Madrid-spillerne feirer 4-1-målet til Cristiano Ronaldo - som så vidt skimtes uten trøye bak til venstre. Foto: Kai Pfaffenbach, Reuters / NTB ScanpixVis mer

Drømmekampen 10 - når The Beautiful Game er vakrere enn vakrest

Noen fotballkamper har alt. Champions League-finalen i Lisboa hadde litt mer enn det.

DRØMMEN OM LA DECIMA, Real Madrids jakt på det tiende trofeet i den største av alle klubbturneringer, har vært en besettelse for klubben siden Zinedine Zidane vant det niende på Hamden Park i 2002.

Sånn kunne det fort vært ennå. Men noen fotballkamper har mer enn alt.

Champions League-finalen i Lisboa var en sånn fotballkamp.

FOR EN SOM var på Camp Nou og så Manchester United snu 0-1 til 2-1 mot Bayern Munchen på overtid i 1999, eller så Liverpool reise seg fra de døde mot Milan i Istanbul seks år senere, kom ikke Sergio Ramos sin utlikning til 1-1 92 minutter og 50 sekunder inn i kampen som en bombe.

Det er sånn det skal være i Champions League. Det er sånn fotball er på sitt beste. For da Real Madrid, som egentlig var steindøde til klokka slo 80 minutter, fant ut hva de måtte gjøre, glemte plutselig Atletico Madrid alt det trener Diego Simeone hadde fortalt dem de måtte gjøre.

Og vips så fikk Real Madrid et trøkk.

Og til slutt scoringen de trengte.

ATLETICO MADRID VAR i prinsippet verdens beste fotballag da Real Madrid fant åpningen. Som seriemestere i Spania og med ni fingre på klubbfotballens gjeveste trofé så det ut som de trodde det selv også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det var det som var den store feilen, at de plutselig ble redde for å miste det de var så nær ved å vinne. Og så prøvde de å forsvare seg til seier.

Istedenfor å spille seg til den.

LETT Å SI i bakkant av en fotballkamp som krevde alt en fotballspiller har av krefter? Ja. For det er den enromt kraftkrevende spillestilen som har gjort Atletico Madrid til det fotballaget de er.

Det er stilen som har gjort at laget har holdt nullen i 6 av 13 kamper i denne sesongens Champions League.

Men mot Real Madrid - etter at det etablerte forsvarspillet hadde vært førsteklasses og det intense og høye presset i gjenvinningsfasen om mulig enda bedre enn det - var det plutselig ikke mer krefter igjen.

Det umiddelbare resultatet av det ga Real Madrid tro på en sluttspurt som førte til 1-1.

Det endelige resultatet var at de knapt hadde bein å gå på.

JEG TROR ALDRI jeg har sett et mer slitent fotballag. På dette nivået er det uhørt at bare fire eller fem mann jobber hjem når motstanderen har ballen. Men etter at Gareth Bale hadde foredlet enda et vanvittig raid fra Angel Di Maria til 2-1 var halve Atletico-laget ute av stand til å bevege seg.

Og så ble det 4-1 tap.

I en kamp de hadde vunnet da klokka passerte 90 minutter.

OM REAL MADRID vant fortjent? Ja, egentlig - selv om Iker Casillas sin hjelpeløse bærtur til 0-1 og Gareth Bales to misbrukte gigasjanser ikke akkurat holdt mestertakter.

Men det som gjør verdens mestvinnende klubb til en verdig vinner 12 år etter at de sist løftet trofeet de forguder, er evnen de hadde til å komme tilbake.

Real Madrid nektet rett og slett å tape.

HVA ETT ENKELT øyeblikk kan gjøre med spillere, lag og kamper er utlikningen til 1-1 et bevis på. Da Sergio Ramos headet inn utlikningen på corner, og vi snakker om den samme midtstopperen som scoret de to første i returmøtet med Bayern München på Allianz Arena, var plutselig taperne vinnerne.

Hvilket er en av de største årsakene til at fotball er det viktigste av alt det uviktige her i verden.

Og den aller største årsaken til at The Beautiful Game noen ganger er vakrere enn vakrest.