Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

- Du er sønnen min, nå!

Det var den morgenen Mama Sakala fikk en ny sønn ved frokostbordet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NDOLA (Dagbladet.no): Det hadde vært bekmørkt da vi fant fram til farmen kvelden før. Vi skulle bo der en natt for å treffe Doktor Julius Sakala, president i det zambiske idrettsforbundet.

For mange tiår siden ble han den første fargete høyesterettsdommer i landet; nå var han en såkalt «fri mann» med honorær rett til å bli hørt av myndighetene i alle store, nasjonale spørsmål.

Vi trengte ikke lange praten med ham for å skjønne hvorfor. Den milde Mandela-framtoningen til Doktor Sakala grep oss umiddelbart. I løpet av kvelden avdekket han sannheten om Zambias elendighet med en stille verdighet; fortalte, forklarte og svarte vennlig på alt vi spurte om rundt middagsbordet.

Men likevel var det Mama Sakala som fylte rommet.

HUN HADDE en raus skikkelse bak en vid kjole, en bred latter, opphovnete rennende øyne etter enda et malaria-anfall og et varmt, kraftig hjerte. Da Doktor Sakala trakk seg tilbake for å få litt søvn før han skulle fly grytidlig inn til ledermøtet i hovedstaden neste morgen, ble Mama sittende igjen på sengekanten og fortelle videre om skolen hun drev inne i Ndola. Tre hundre unger fra 5-års alderen, mange foreldreløse og hiv-smittete, og med et par mil for lang vei for barbeinte, små føtter. Hun elsket dem alle.

Mamas nyeste prosjekt var å få en skolebuss. Målt ut fra trøkket i planleggingen hadde det vært mange slike prosjekter i et drøyt 70-årig liv som beskytter og hjelper. På sengekanten den natta var det den hardt arbeidende ektemannen det gikk utover:

- Papa skulle ikke ha dratt til Lusaka i morgen. Han skulle heller vært på advokatkontoret sitt og tjent penger så vi kunne fått skaffet bussen, klaget hun.

Så husket Mama at ektefellen nok hadde ytt sitt mang en gang opp gjennom årene og sukket:

LEK PÅ LANDET: Mama Sakala vil gjerne ha treningsarbeidet opp til ungene på landsbygda der hun bor. Bare for å gjøre livet litt gladere. Foto: ANNE KRISTINE SOLTVEDT
LEK PÅ LANDET: Mama Sakala vil gjerne ha treningsarbeidet opp til ungene på landsbygda der hun bor. Bare for å gjøre livet litt gladere. Foto: ANNE KRISTINE SOLTVEDT Vis mer

- Papa Sakala er en god mann.

MORGENEN ETTER var vi oppe med sola og så dyrene i den store inngjerdingen ved siden av den irrgrønne gressplenen foran hovedhuset.

Livet kunne knapt vært vakrere enn her på den afrikanske farmen. Doktor Sakala dro til flyplassen, Mama dekket på frokostbordet med frukt fra hagen, melk fra kuene og pålegg fra grisene. Vi satt oss og så forsvinner idyllen.

Mama gråter og forteller om de to sønnene hun har mistet. Flinke gutter, topputdannete og i viktige jobber, men i Zambia er utdannelse og makt ingen beskyttelse mot aids. De rakk å fylle tredve begge to. Nå har hun bare en datter igjen, men det er barn nok rundt Mama som skal passes på:

- Når skolebussen er på plass, må ungene rundt farmen få en treningsbane. Kanskje kan det skje alt i sommer, spør hun oss.

- Kan vi ikke bygge et internasjonalt leirsted rett her borte der flyet til Dag Hammarskjøld styrtet? Området er flott for noe sånt. Så kan barn og unge komme fra mange land for å lære om globalt utviklingsarbeid her i Ndola.

Mama har planene klare, hun er rastløs og trenger øyeblikkelig hjelp fra gjestene rundt frokostbordet.

EDGAR, sjåføren vår, er nærmest til å ta et tak.

image: - Du er sønnen min, nå!

Hjemme i Lusaka driver han til daglig et stort treningsarbeid for unger på et brakkområde ved skolen der han tidligere var gymlærer. På noen år har Edgar fått ryddet en stor grusbane, samlet hundrevis av spillere i et Breakthrough Sport Academy, dratt med et lag til Norway Cup og gjort et titalls 14-15-åringer til flinke hjelpeledere for nye, yngre spillere.

- Kan ikke du ta prosjektet ditt opp til oss her på landsbygda, Edgar? spør Mama.

Og om han ikke kan, så vil Edgar i hvert fall prøve å gjøre Mamas drømmer til virkelighet.

- Jeg tror Gud lar folk som vil hjelpe andre, leve lenger, sier han mens de sammen planlegger det nye arbeidet.

Ved frokostbordet denne vakre, spill levende morgen kunne han ikke sagt det bedre.

- Edgar, du er sønnen min nå, sier Mama, og så gråter hun litt igjen.

ETTERPÅ KJØRER vi til skogen utenfor Ndola der flyet med FNs generalsekretær Dag Hammarskjøld styrtet i 1961. Med FN-penger er det blitt reist et museum på styrtstedet. Trebygningen deiser som en stivnet flykropp ned i bakken og det vokser noen spede blomster der liket av den sterke verdenslederen ble funnet.

Vi er de eneste besøkende denne dagen; det kommer ingen i morgen heller, og neppe uka etter. Museumsbestyreren tar seg god tid med de sjeldne gjestene. Han er en flink forteller og det er verd besøket.

MEN DET ER SÅ TØRT, støvete og varmt her inne i skogen at bare en eneste formiddag er nok til å skjønne at Mama Sakala aldri får se noe internasjonalt leirsted for unge akkurat her.

Kanskje får ikke hun og Edgar så mange treningsbaner på plass rundt farmen heller. I hvert fall ikke så fort at Mama Sakala rekker å se ungene spille der.

Men hun prøver å hjelpe. Akkurat som Dag Hammarskjøld prøvde.

Og var det ikke Hammarskjøld som rett før han ble drept, skrev den vakreste linjen om kraften hos de som forsøker å nå medmennesker med godhet:

- Hjertet eier en forstand som forstanden ikke forstår.

TAR TAK: Edgar var skolelæreren som så idrettens sosiale verdi.
GODT PLANLAGT: Det er orden på Egars fotballtrening.
RØFT LIV: Mama Sakala har mistet begge sønnene.
PAPA SAKALA: Doktor Sakala leder idrettsforbundet i Zambia og kjemperfor en sport som styrker ungenes verdighet.
BALLEN I SENTRUM: Gi disse gutta en ball, og de gir deg verdens største smil tilbake.
I FAMILIEN: Edgar blir tatt inn i familien under frokosten.