SÅ MYE BETYR DET: Altså alt. Cristiano Ronaldo tar fart for å løfte EM-trofeet han og portugal har drømt om i 12 år. Det er ikke han det handler om, det er laget og landet. (Photo: Federico Gambarini/dpa 
SÅ MYE BETYR DET: Altså alt. Cristiano Ronaldo tar fart for å løfte EM-trofeet han og portugal har drømt om i 12 år. Det er ikke han det handler om, det er laget og landet. (Photo: Federico Gambarini/dpa Vis mer

Du må gjerne mislike Cristiano Ronaldo, men dette vil alltid være et bilde på rettferdighet

I 109 minutter handlet EM-finalen om Cristiano Ronaldos skade og bitre tårer. Så scoret Portugal og Planeten Volleywood ble plutselig et godt og sted å skrive en liten hyllest.

HAN STARTET FINALEN som kampens største profil, avsluttet den som selvoppnevnt manager og løftet til slutt EM-trofeet som den kapteinen han er. Slik kan også en fotballkveld bli magisk. Og lik det eller ei, og lik Cristiano Ronaldo eller ei, men det var ikke direkte feil det som skjedde på Stade de France.

Selv meningsløs urettferdighet kan gjøres rettferdig innenfor 120 minutter fotball.

VI SIER OG skriver mye om Cristiano Ronaldo. En av gjengangerne er at han “aldri” er skadet. Ikke fordi han er heldig, han får nok av smeller, men fordi han trener og lever et liv som optimaliserer de fysiske forutsetningene. Han er en maskin. Han er et fysisk monster. Men da han trengte akkurat den ferdigheten for å kunne krone en eksepsjonell karriere med en tittel han har drømt om i tolv år var det over nesten før det hadde begynt.

Alt mellom Dimitri Payets takling etter sju minutter, og overleveringen av kapteinbindet til Nani etter 23, var seigpining mot det uunngåelige.

SELV OM FOTBALL er en lagidrett og ingen, slik Nils Arne Eggen alltid har vært så flink til å påpeke, kan vinne alene, har folk på utsida av det vakre spillet, folk som undertegnede med kollegaer, en tendens til å gjøre store finaler veldig personlige. Denne søndagskvelden i Paris var intet unntak. Det var jo ikke bare et EM-trofé som skulle få ny eier. Det skulle også krones en spiller over alle de andre spillerne - en konge. Og valget var selvfølgelig og sto mellom to mann – han som var toppscorer med seks mål, Frankrikes Antoine Griezmann, og han som ikke kjenner grenser, Cristiano Ronaldo.

Allerede før kampen hadde tatt kvelertak på seg selv var temaet av akademisk interesse.

JEG HAR SETT mange kjedelige finaler i EM og VM. Men alle har vært spennende på grunn av kampens størrelse og resultatets betydning. Derfor gir man ikke opp en finale. Man håper så lenge det er tid igjen på klokka. Men denne derimot, selveste EM-finalen 2016, mistet jeg mye av lysta på da det ble klart at Cristiano Ronaldo ikke ville være i stand til å løpe av seg smellen han fikk. Ikke fordi kampen som sådann var en lidelse fram til Frankrike plutselig skjønte at de måtte våge noe for å vinne, sånn rundt det 80. minutt.

Men fordi hvert eneste spark og hver eneste bevegelse før dramaet tok over i ekstraomgangene mest minnet meg om en sørgemarsj for Ronaldos triste skjebne.

UNDERVEIS HØRTE JEG mye klokere mennesker enn meg selv si at Portugal må kapitalisere på Ronaldos skjebne, de må vise seg som et lag, løfte seg fra sjokket og spille og vinne for sin store lederskikkelse. Akkurat, ja. Hallo! Som om det er mulig å erstatte verdens beste fotballspiller bare ved å tenke på det. Som om faktum og tilstedeværelse, for ikke å snakke om motstandernes kollektive sukk av lettelse, ikke har noen betydning for kampens vektbalanse. For er du av de som har lest statistikkene hans, og det bør du, i hvert fall om du er en av de mange høylydte kritikerne som ofte roper posør, jåle og egoist, så vil du fort se at Ronaldos harde fakta handler om varer som kaster lange skygger over alle andre fotballspillende sjeler på denne jord, i vår tid og tidligere, Lionel Messi inkludert.

I tillegg er han en lagspiller av sjeldne dimensjoner.

DET JEG DERIMOT ikke visste er at han er brukbar som coach også, gitt sjansen. Hvilket han fikk av trener Fernando Santos. Eller tok, om du tilhører den andre sida. Denne triumfen forandrer selvfølgelig ikke synet i diskusjonen rundt mora eller dattera. Men for meg var det ingen egoist som kom tilbake med bandasje på kneet og tok over en del av lagledelsen før ekstraomgangene.

Det var den allerede omtalte lagspilleren.

En skadet spiller som ikke klarte å la være å bidra.

DU KAN IKKE være gladere, lykkeligere og mer begeistret enn det Cristiano Ronaldo var da han endelig fikk løfte trofeet han har drømt om siden han gråt sine første EM-tårer i Lisboa for tolv år siden. Det forteller meg at det ikke var han det handlet om på Stade de France, han hadde jo knapt bidratt - det var laget, landet og pokalen dette dreide seg om. Og nå er han endelig der Lionel Messi aldri er kommet med Argentina.

Når vi skriver januar 2017 blir det fort en gullball til av sånt.

Spesielt fordi Antoine Griezmann ikke leverte da han strengt tatt var nødt.

Og fordi den samme Griezmann har tapt begge finalene - Champions League og EM - Ronaldo har vunnet.

VAR DET UFLAKS som fratok Frankrike tittelen? Ja, et drøyt minutt på overtid i ordinær tid var det i realiteten det. Cignac manglet noen få centimetere på stanga der og da. Så nær var Frankrike en tredje EM-suksess. Men over 120 minutter var det ikke dette stolpetreffet som ødela kvelden for franskmennene, det var mer den forsiktige tilnærmingen.

Da kampen trengte mot og offensiv vilje for å vinnes spilte de på forsiktighet og prosenter.

Og uten å si at Didier Deschamps valgte feil, det kler dem dårlig.