SIER IFRA: Marit Bjørgen er sjokkert over russisk statsdop. Skal svindelen stoppes må stjernene fortsatt si hva de mener. FOTO:: Bjørn Langsem / Dagbladet
SIER IFRA: Marit Bjørgen er sjokkert over russisk statsdop. Skal svindelen stoppes må stjernene fortsatt si hva de mener. FOTO:: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Doping og sabotasje

Du skal bare fortsette å være helt ærlig, Marit!

Toppidretten blir ikke mindre kynisk av at utøverne ikke tør si hva de mener.

VAL SENALES (Dagbladet): Mens ledelsen i den internasjonale olympiske komite (IOC) i går uttalte sin bekymring over at så mange vil stenge Russland ute av vinter-OL 2018 kun på bakgrunn av avsløringene i McLaren-rapportene, er de norske skijentene mer skremt over svindelen den russiske staten har drevet med.

Så direkte reaksjoner som skijentene viser i dette intervjuet med Dagbladet, er ikke vanlig fra miljøet. Idrettsfolk er ikke lært opp slik. Enhver PR-rådgiver vil anbefale de største sportsstjernene å si minst mulig om kontroversielle samfunnsmessige temaer. Den forsiktigheten ligger i heltenes jobb som underholdere og den indre justisen i de ulike idrettene. Her skal helst sporten beskyttes og hele sportspublikummet behages.

I tillegg er det noen praktiske barrierer å klatre over. I den strengt regulerte hverdagen i toppidretten er mest mulig konsentrasjon og tid forbeholdt utøveren selv. Derfor later idrettsstjernene våre ofte som de rent politisk er sløvere enn folk flest.

Men et sted går grensen. Det er når storsamfunnet griper direkte inn i leken slik det blir avslørt i McLaren-rapportene og pedagogisk forklart i Netflix-dokumentaren «Icarus»..

Da de norske langrennsjentene så denne filmen, ble de smått utrolige McLaren-rapportene virkelige. Den sterke filmopplevelsen gjorde at de begynte å snakke om det overgrepet som den russiske staten gjorde på idretten under Sotsji-OL.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR halvannet år siden ville nok verken Marit Bjørgen eller de andre jentene ha sagt noe om denne kompliserte russiske statssvindelen. Men våre to egne dopingsaker og den store astmadebatten i norsk langrenn har definitivt forandret utøverne. De har sett hvor sårbare de er i forhold til samfunnet rundt, og følt seg totalt misforstått både av utlendinger og enkelte deler av hjemmepublikummet.

Det er her Marit har markert seg enda tydeligere utad som en utøver som står opp for verdiene sine. Først kom det som en refleks av det personlige marerittet venninnen Therese Johaug slet seg igjennom, men gradvis er engasjementet blitt bredere.

Dette gir et avgjørende bidrag til den etiske idrettsdebatten. Her hjemme har Marit Bjørgen med god grunn den mest troverdige stemmen i slike spørsmål. Da skal hun bare bruke den oftere.

SAMTIDIG er det mulig å forstå at det vedvarende mediepresset mot norsk langrenn kunne ha gjort at Marit og de andre løperne hadde prøvd å verne seg enda mer fra det som er vondt og vanskelig.

I saken om den russiske statssvindelen er det imidlertid ikke noe alternativ. Neste gang kan det være de selv som blir rammet.

Rent statistisk vil alle som konkurrerer på internasjonal toppnivå i en utholdenhetsidrett, bli utfordret av en svindler med startnummer. Men det er noe ganske annet når du uskyldig blir dratt inn i en dopingsak. Det kan ha skjedd da russiske statsansatte på nattestid fjernet dekselet fra musehullet i OL-laboratoriet og manipulerte idrettens sikkerhetssystem..

Da risikerer de rene ikke bare å tape en konkurranse. De mister fort all ære.

LIKEVEL må både utøverne og vi holde fast på at statsorganisert svindel som under Sotsji-OL er et unntak. I stadig flere land blir det å avsløre doping en samfunnsoppgave for politiet. Nettopp derfor er det så viktig å være tydelige i reaksjonen når det russiske samfunnet lar sitt politi være de som bytter prøveflaskene.

Internasjonal idrett har ingen historie for å være tydelig. Friidretten under Sebastian Coe er overraskende nok den første sporten som har våget å stå opp mot russernes svik, og bare den paralympiske bevegelsen har kommet rakrygget etter. Resten er så redde for butikken at de foreløpig har skygget unna.

DET er her det med modigere utøvere hjelper. Seinest i vinter var verdensmesterskapene både i skiskyting og langrenn preget av stjerner som ikke tålte mer av feige ledere.

Dengang var flertallet av de norske langrennsløperne passive fordi de var redde for at utøvernes krav om hardere straffer ville skade Therese Johaug. Hennes sak lå jo fortsatt i idrettens rettsapparat.

Det var en helt misforstått passivitet. Vi av alle må etter Johaug-dommen skjønne forskjellen på bevisst svindel og et ubevisst brudd på en dopingregel. Og selv om dette er vår store nasjonale dopingsak, er heller ikke den saken i seg selv stor nok til å stoppe det felles ansvaret for å stå opp for de rette verdiene.

Derfor skal Marit Bjørgen og de andre skijentene bare si det som det er også i denne storpolitiske konflikten. Ikke minst nå som IOC-ledelsen altså nøler med å trekke den mest naturlige reaksjonen på Russlands overgrep i siste vinter-OL .

For så forbanna er det grunn til å være på statlig russisk svindel.