NEKTES Å KONKURRERE: Indiske Dutee Chand får ikke konkurrere da testosteronnivåene hennes er høyere enn det IAAF og IOC definerer som det kvinnelige spekteret. Nå har hun klaget inn saken sin til Idrettens voldgiftsrett. Foto: Graham Crouch/The New York Times/NTB Scanpix
NEKTES Å KONKURRERE: Indiske Dutee Chand får ikke konkurrere da testosteronnivåene hennes er høyere enn det IAAF og IOC definerer som det kvinnelige spekteret. Nå har hun klaget inn saken sin til Idrettens voldgiftsrett. Foto: Graham Crouch/The New York Times/NTB ScanpixVis mer

Dutee (18) får ikke konkurrere fordi IOC og IAAF mener hun er «for mye mann»

Krever operasjon eller medisinering.

(Dagbladet): 18 år gamle Dutee Chand har lenge vært et av Indias aller største idrettstalenter, men nå får hun ikke lenger konkurrere. Det skriver New York Times.

Årsaken? Testosteronnivået hennes faller ikke innenfor det IAAF (Det internasjonale friidrettsforbundet) og IOC klassifiserer som normalt for en kvinne.

Testosteron som «kjønnsmål» Kroppen til Chand produserer mer testosteron enn det som er vanlig i den kvinnelige delen av befolkningen.

Hennes situasjon setter søkelyset på en av de vanskeligste temaene for idretten - at det ikke er noen udiskutabel måte å trekke en linje mellom kvinner og menn på. Noe som igjen er problematisk da de fleste konkurranser bare har to kategorier - en for menn og en for kvinner.

Olympiske idretter har valgt å definere dette gjennom hvor mye testosteron utøveren produserer.

IOC valgte testosteron av den grunnen at hormonet er med på å bygge muskelstyrke og hjelper kroppen med restitusjon. Kvinnelige utøvere med høyt testosteronnivå kan fortsatt konkurrere, men ikke om nivået er høyere enn det som er definert som «mannlige» verdier.

Denne standarden gjør at kvinner som Chand havner på utsiden under det som kalles hyperandrogenisme - en endrokin tilstand med for høye verdier av mannlige kjønnshormoner.

Medisinering eller operasjon I henhold til reglementet vil ikke Chand få konkurrere igjen før hun senker testosteronnivået sitt.

Det kan hun enten gjøre gjennom medisinering som justerer hormonproduksjonen, eller gjennomgå en operasjon som hindrer kroppen hennes i å produsere så mye testosteron.

Dette nekter hun å gjøre, og hun har nå klaget inn saken sin til Idrettens voldgiftsrett (CAS).

- Jeg føler det er feil at man må forandre på kroppen sin for å kunne delta i sport. Jeg er ikke villig til å forandre meg for noen. Jeg gråt tre dager i strekk da jeg leste hva de sa om meg. De skrev: «Dutee: Gutt eller jente», og jeg tenkte, hvordan kan noen si sånne ting? Jeg har alltid vært ei jente, sa hun forrige måned ifølge New York Times.

Semenya Caster Semenya fra Sør-Afrika var en annen kvinne som sleit med å finne en plass innenfor IAAFs kjønnsrammer.

Da hun under VM i Berlin i 2009 knuste all motstand på 800-meter, ble det stilt spørsmål om hvorvidt hun hadde rett til å konkurrere på de samme premisser som de andre kvinnelige deltakerne, og i etterkant ble det gjennomført en rekke tester.

Disse ble sett på som «ydmykende» og «fornærmende» av mange.

Hun kom etterhvert tilbake og tok VM-sølv på den samme distansen i Sør-Korea to år senere og OL-sølv i London i 2012, men etter det har hun aldri kommet seg opp blant verdenseliten igjen.

- Løsningen er ikke perfekt Eric Vilain, genforsker ved UCLA, var med på å utarbeide standpunktet til IOC, og innrømmer gladelig at løsningen ikke er veldig god.

- Vi kom fram til en løsning som ikke er perfekt. Men den andre løsningen ville vært å blande kjønnene i konkurranser, og det ville ikke vært rettferdig overfor kvinnene da de ville hatt veldig små sjanser for å vinne.

Arne Ljungquist, som er leder for IOCs medisinske kommisjon og nestleder i WADA (Verdens antidopingorganisasjon), sier at et slikt ståsted var nødvendig da olympiske idretter har en overrepresentasjon av atleter med både mannlige og kvinnelige anatomiske karakteristikker.

En relativt fersk studie som ble gjort blant kvinner som deltok i friidretts-VM i 2011, viste at sju av 1000 utøvere hadde hyperandrogenisme, skriver den amerikanske avisa. Det er 140 ganger oftere enn det man kan forvente i den allmenne befolkningen.

- Folk som sier at dette ikke er et problem, og at vi ikke trenger denne regelen, kan umulig ha kjennskap til idrett. Det er ikke en enkel sak, og det er en sak i utvikling. Vi kan ikke bare begrave hodene våre i sanden, og late som om disse tilstandene ikke eksisterer, sier Ljungquist.