FOTBALLSJEFER: Generalsekretær i NFF Pål Bjerketvedt og fotballpresident Terje Svendsen på Norges Fotballforbunds ordinære Forbundsting i Oslo.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
FOTBALLSJEFER: Generalsekretær i NFF Pål Bjerketvedt og fotballpresident Terje Svendsen på Norges Fotballforbunds ordinære Forbundsting i Oslo. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Fotballtinget 2018

Edvartsens venner fikk litt pryl, ut over det er det bare resultatene som ødelegger for norsk fotball

Hadde det ikke vært for landslagene og toppklubbenes resultater, ville norsk fotball vært best i verden. Det er ikke fleip engang.

NORSK FOTBALL ER et mønsterbruk av en folkebevegelse, bredden er enorm, frivilligheten, som gjør fotballen til Norges viktigste frivillige organisasjon er beundringsverdig og på Ullevaal stadion styres butikken med en hånd som gir kontroll, oversikt og fleksibilitet.

I skyggen av rankinger og alle internasjonale sluttspill som går oss hus forbi er det viktig å få med seg det.

Samspillet, samarbeidet og etterspørselen av kompetanse er forbilledlig.

PÅ VELDIG MANGE områder er norsk fotball en modell til internasjonal misunnelse. Breddeklubbene, som bredden kaller det, eller utviklingsklubbene, som i den nye elitesatsingens navn er blitt er blitt NFFs kjælenavn navn på grunnfjellet, er selve drivkraften i norsk fotball.

Den går som smurt.

HADDE DET VÆRT en internasjonal ranking for tilstanden i et fotballrike ville Norge stått øverst. Uavhengig av kjønn, vi ville toppet begge. På grasrota er norsk fotball i de fleste sammenhenger forbilledlig. Og med et slikt bakteppe, i tillegg til at dressene på Ullevaal stadion kan vise til tall og grafer som fort kunne vært presentert til akkompagnement av «vi klapper i hendene», ble fotballtinget 2018 med få unntak og det Hamar Idrettslags Rune Stenberg beskrev som betydelig pryl til breddeklubbens mange forslag om å endre/utrede situasjonen og gjeldende praksis i dommer-Norge, mest et klapp på egen skulder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fotballen som folkebevegelse fortjener det.

Selv om det blir en lang diskusjon rundt fordelingen av seks millioner kroner til 192 kvalitetsklubber (31 250 kroner per klubb), hvilket er flisespikkeri og langt unna de store linjene (og vyene) tinget egentlig burde handle om, fortjener fotballen det.

I HANDLINGSPLANEN 2016–2019 er det 102 definerte mål. Det sier alt om viljen i norsk fotball. Ønsket om å bli litt bedre hvert eneste år er iboende. Det er en stor del av fotballens DNA. Men det er på de tre viktigste satsingsområdene – spillerutvikling, klubbutvikling og jenteløftet – NFF virkelig vil bli målt på om et år.

For å kunne realisere visjonene og få til det man ønsker, slik generalsekretæren presiserer, er det viktig å skape en kultur der forbedring gir utvikling og i neste omgang fører til forandring.

TOPPFOTBALLEN ER EN annen skål og den lever dessverre ikke i beste velgående om du ser ut over andedammen Norge. Landslagene og klubbene våre leverer verken som ønsket eller i forhold til målsettingene. De er ikke engang i nærheten. Og det er når fotballpresident Terje Svendsen innrømmer at linken/forholdet mellom landslagene og klubbene er noe av det vi er svakest på – og presiserer at vi står langt tilbake i forhold til de fleste nasjonene vi skal konkurrerer med i Europa – det er vanskelig å forstå hvorfor det ønskede elitefotballsamarbeidet mellom Norges Fotballforbund og Norsk Toppfotball, Elitefotball Norge, synes å ligge i grøfta.

NFF presiserer riktignok at det ikke er noe problem og at samarbeidet med NTF er bedre enn noen gang.

Inntrykket som formidles fra fredagens årsmøte i NTF årsmøte fredag, er at NFF ikke er til å stole på og at fotballforbundet ikke lenger kan mene det de har gitt inntrykk av siden august i fjor.

Når det er sagt, etter først å ha tatt kategorisk avstand fra et felleseid aksjeselskap (NFF/NTF) sier Terje Svendsen følgende:

– Vi får se hva som skjer framover. Hvis det skulle vise seg at et AS er veien å gå (i 2019), så blir det vel sånn, da.