Egil «Kim Il Sung» Olsen

Odd Harald Hauge er et skikkelig mannfolk. Ikke bare har han full peiling på økonomi, aksjer og børs, ikke bare har han gått på ski til Sydpolen og ikke bare kan han skrive. Han har også peiling på fotball. Virkelig peiling.

Forelsket

Odd Harald Hauge har levd tett på Drillo gjennom hele 1997, og er åpenbart blitt himmelstormende forelsket. Det er bokas styrke, fordi det gir oss et tydelig bilde av en helstøpt mann, kunnskapsrik, ærlig, ujålete, uautoritær, levende og herlig usaklig opptatt av sitt lag og sin fotballfilosofi. Hauge er kommet så nær at han gir i hvert fall denne leseren nye kunnskaper om taktiske vurderinger, laguttak, Drillos opptreden i garderoben og på benken, og forholdet i landslagets spillergruppe. Resonnementet bak Drillos valg av Solbakken fremfor Leonhardsen som indreløper i VM-kampen mot Finland er i så måte et høydepunkt - for den del av det norske folk som faktisk mener at saken er av historisk interesse.

Boka er også det endelige bevis på at Drillo har forårsaket et kvantesprang i det norske publikums forståelse for fotball som fag; i dag deltar Fotball-Norge i taktiske debatter om spillestil som ingen annen nasjon i verden er i nærheten av.

Men Hauges forelskelse er også bokas svakhet, fordi han gjennom 194 sider ikke klarer å prestere én eneste motforestilling, ikke stiller et eneste lite faglig spørsmålstegn.
Og siden det altså er en fagbok, burde spørsmålstegnene vært til stede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drillos fotballfilosofi er riktig. Alle andre måter å tenke fotball på hører hjemme i steinalderen, og skyldes mangel på kunnskap. Fotball er matematikk, sannsynlighetsberegning på linje med poker.

Pottitjorde

Når Drillo lot Italia vinne 1-0 i VM-kampen i USA, var det fordi han hadde regnet ut at sannsynligheten var god for at vi ville gå videre likevel, ikke fordi den utrolige gjennombruddshissigheten spilte fallitt etter 90 minutter uten ett gjennombrudd.

Når Brasil tapte 2- 4 på Ullevaal var det et endelig bevis på at den norske stilen er alle andre overlegen; overhode ikke et resultat av at brassene spilte en uinteressant privatkamp på et pottitjorde.

Når Drillo ble utsatt for kritikk etter USA-VM, var det fordi alle kritikere var kunnskapsløse, ja sogar tilhørte de mest kunnskapsløse.

Derfor blir boka på mange måter ekstremt lite generøs. Kritikere er duster. Andre synspunkter er ignorante.

Bare fotballhistoriske lag som Brasil, Frankrike, Argentina og Spania slår pasninger på markert medspiller. Nils Arne Eggens eneste bidrag til norsk fotball er at OL-landslaget scoret kun ett mål på åtte kamper med ham som sjef. Den eneste fotballfilosofiske avviker som ikke er bak mål (og på feil bane) heter Andreas Morisbak, og ble belønnet med et antall meningsløse tversoverpasninger på midtbanen i bortekampen mot Finland.

Store far

Drillos monomane tro på egen filosofi er selvsagt en viktig forklaring på landslagets suksess. Han har klart å besjele spillergruppen med den samme troen, og resultatene taler for seg. Men i en fagbok om Drillo som landslagssjef og sjefsfilosof, hører tvisyn og undring nødvendigvis hjemme. Og her er de aldeles borte.

Odd Harald Hauges bok om Drillo er beretningen om vår store far og ufeilbarlige leder, folkets sol - på godt og vondt. Den er et stykke fascinerende lesning, gjennomarbeidet og velskrevet. Den hører hjemme under alle fotballelskeres juletrær. Men den mangler det kanskje viktigste tegnet på enhver skrivemaskin og PC:

Et spørsmålstegn.