Ego som en oppblåst ball

LESER DU

fotballnyheter i sammenheng om dagen er det fort gjort å nynne den gamle barnereglen: Først meg selv, så meg selv og så min neste - om det er til mitt eget beste.

Men kremen av norske klubbledere leser visst ikke så mye.

De regner.

Toppklubbene kalkulerer hvordan de kan få mest mulig ut av TV-rettighetene for en stadig mer populær sport, mens toppsjefene i Lillestrøm og Lyn sannsynlighetsberegner hvordan de kan skaffe seg best mulige talenter.

Begge regnestykkene avslører at utviklingen i de største norske klubbene styres av menn som skulket mye mer på skolen enn mattetimene.

NÅR DET

gjelder hvorvidt det er Fotballforbundet eller klubbene i Tippeligaen og 1. divisjon som har retten til å selge toppfotballen til TV-bruk, kommer fotballederne til å få hjelp av jurister. Hjelpen blir dyr, men så dreier det seg også om et tall over 300 millioner kroner.

Den nåværende fireårige TV-avtalen er verd 270 millioner og gjelder fram til og med 2005. I løpet av denne perioden har stadig flere seere vendt seg til å betale for å se fotball. Det er en utvikling som blir forsterket. Ikke minst fordi betalt underholdning også er i ferd med å bli et stort produkt på Internett. Kombinert med publikumsboomen i fotball og en solid norsk økonomi, betyr det mer penger for rettighetene.

Men penger alene behøver ikke å bety at man misser sammenhengen i den norske fotballen.

Det er lederne i de 30 toppklubbene i ferd med å gjøre ved å presse til seg salgsrettighetene for TV-fotballen.

FOR DET

er ikke de til enhver tid beste klubbene som sørger for at fotballen fullstendig dominerer norsk idrett.

Det spesielle ved fotballen er det finmaskete nettet av lokalklubber. Disse små enhetene gjør mye mer enn å utvikle talentene. De former folkesporten fotball og gir daglig nærhet for hundretusener av spillere.

Dess mer toppklubbene isolerer seg fra dette nettverket, dess fortere glipper sportens magiske grep på Norge.

RBK-LEDERNE

burde være de første til å skjønne denne sammenhengen. Ingen toppklubb har som Rosenborg dyrket fellesskapet med den store fotballfamilien i Trøndelag, men denne gangen er lederne fra det trivelige Lerkendal-miljøet på hevntokt.

Under de forrige TV-forhandlingene tok Fotballforbundet imot hjelp fra RBKs gamle rival, spilleragent Rune Hauge. Rent økonomisk lønte det seg muligens å gi 20 millioner til ham for jobben, men politisk var det et fyrverkeri av et signal om at forbundslederne ikke var skikket til å forvalte sportens største felles pengebinge. Det er den ene grunnen til at klubbene gjennom foreningen sin, Norsk Toppfotball, nå krever å overta forhandlingsretten fra Fotballforbundet.

DEN ANDRE

grunnen kan være at toppklubbene etter hvert vil drive mer elitebutikk utenfor Norges Fotballforbund. I England er det for eksempel toppklubbene som drifter Premier League, og den raske forretningsutviklingen blant Tippeligalagene kan friste til å søke enklere organisasjonsmessige løsninger for de aller beste.

Fristelsen har allerede topplederne selv avslørt:

-  Det er trist og merkelig at vi beskyldes for noe som kanskje har vært tenkt, men aldri snakket om eller diskutert, sa VIF-direktør Kjetil Siem mer enn opplysende til Dagbladet i går.

FØR DE

fremste klubblederne tenker mer på seg selv, bør de fundere litt over hvilke verdier de fremmer ved å promotere toppfotballen som et særegent produkt atskilt både fra breddefotball og annen idrett.

Foreløpig er det vrient å se helhetstenkningen.

Foran gårsdagens semifinale mellom Lyn og Lillestrøm benyttet de to sportslige sjefene anledningen til å ta et oppgjør med barneidretten:

-  Nå lager vi et samfunn hvor de gode enten holdes igjen, eller gjemmes bort, sa Lyn-direktør Morgan Andersen, som i hvert fall på rekordtid har rukket å gjemme bort LO-bakgrunnen sin som fagforeningsleder.

- Første skritt er å ta et oppgjør med allsidighetstanken i norsk idrett. Vi kan ikke drive som nå, og behandle alle likt, mente Jan Åge Fjørtoft, nyansatt manager i den gamle breddeklubben Lillestrøm.

DET FÅR

så være at begge gjør en faglig bom. Studier av idrettsutøvere med suksess viser at utviklingen helst bør gå via bredere idrettslige og sosiale miljøer. Langt verre er dette som nok et eksempel på sentrale klubblederes mangel på samfunnsmessig innsikt.

Toppfotballen har ingen framtid i Norge ved å være seg selv nok. Den kan ikke basere seg på eksklusive TV-avtaler eller spesialplukkete barnehagetalenter. Sportens styrke er nordmenns felles eierskap i den.

Akkurat det er visst vanskelig å se så lenge lederne har ego som en oppblåst ball.