BRUKER PENGER: Bjarne Håkon Hanssen er den første helseministeren som bruker penger på idrett. Men det krever også en idrettsbevegelse som klarer å ta vare på seg selv. Foto: Morten Holm / SCANPIX .
BRUKER PENGER: Bjarne Håkon Hanssen er den første helseministeren som bruker penger på idrett. Men det krever også en idrettsbevegelse som klarer å ta vare på seg selv. Foto: Morten Holm / SCANPIX .Vis mer

Egotripp på blindvei

Ingress

||| DET VAR valgkamptid for de store samfunns- regnestykkene da helseminister Bjarne Håkon Hanssen fulgte kultur- og idrettsminister Trond Giske på signingsferd til Olympiatoppen forleden. I løpet av de siste årene har de bevilget seg til å bli to populære ministre innad i idrettsbevegelsen, men det går an å se større på pengestrømmen enn hvem som får stemmer for bevilgningene.

For faktorene helse og mosjon hører til det regnestykket som kommer med desidert flest nuller i svaret. Omtrent hvert tiende år har det norske helsebudsjettet fordoblet seg, og da er det også økonomisker grunner til å hoderegne litt over hvordan det er mulig å dempe noe av denne utviklingen.

— Nesten 10 prosent av den voksne befolkningen har, eller er i ferd med å utvikle, diabetes, og vi vet at inaktivitet er den viktigste årsaken til denne sykdommen, sa helseministeren Hanssen, før han begynte med å summere:

— I 1988 var det 500 personer som måtte ha dialysebehandling for nyresvikt. Snart er dette antallet økt til 4000. En eneste dialyse- pasient koster samfunnet en million kroner i året. Kan vi redde bare ti av de i risikosonen, forsvarer det alle pengene vi foreløpig har brukt på idrett fra helsebudsjettet, forklarte han.

SLIKE samfunnsregnestykker er en vanskelig øvelse, men det er andre enn en mer og mer sportsinteressert helseminister som sitter igjen med et forklaringsproblem i starten på en prosess der idrettsbevegelsen systematisk kobles med et forebyggende helsearbeid.

Mens Norges Idrettsforbund har brukt de ekstra folkehelsemillionene fra de to departementene til å vise hvordan lokale klubber kan bidra til raskere inkludering i arbeidslivet, flere gymtimer i skolene og et nødvendig løft for satsing på funksjonshemmede, er forbundet selv under angrep fra særforbundsledere som vil bygge ned norsk idrett som en sentralstyrt folkebevegelse.

Seinest sist uke gjentok golfpresident Christian Anker-Rasch trusselen om at de store særforbundene vil danne et eget alternativt nasjonalt forbund hvis ikke enkeltidrettene får mer innflytelse i organisasjonen på bekostning av idrettskretsene.

PÅ DET siste idrettstinget dannet denne maktkampen mellom særforbundene og idrettskretsene bakteppet for presidentvalget. Den gangen handlet striden mest om kontrollen over toppidretten, men seinere har utviklingen vist at det er mye viktigere verdier enn antall VM- og OL-medaljer som står på spill.

Mer og mer blir idrettslag over hele landet bevisste på hvilken betydning deres daglige frivillige jobbing har for det forebyggende  helsearbeidet. Med økende livsstilssykdommer er det stadig lettere å se sammenhengen mellom variert fysisk aktivitet og bedre helse.  Det gjør at de lokale idrettsklubbene blir en del av de store samfunnsmessige grepene for å ta vare på oss selv, og at behovet øker for å samordne de ulike idrettenes ressurser. Dermed blir idrettskretsene viktige verktøy for en sosialt velfungerende idrettsbevegelse.

I ET slikt samfunnsregnskap blir de 19 ekstra-millionene som statsrådene lot seg hylle for på Olympiatoppen, en ubetydelig sum. Men det er likevel starten på en betydelig tenkning om hvordan fellesskapet kan hjelpe den enkelte til å få en mer fysisk aktiv hverdag.

Idrettslederne som vil dra ned det felles nasjonale arbeidet, tenker bare smått. Mens de snakker om å gi sin egen særidrett større innflytelse, er dette grunnleggende snakk om å forstå at nettopp helheten i idrettsbevegelsen gjør det mulig å nå den enkeltes behov
for å få leke slik at helsa blir litt bedre.

Men da må den fysiske aktiviteten strekke seg lenger enn å se bort til sin egen nesetipp.