Ei bok for Tom Nordlie

Ikke start en ny fotballsesong før du har lest boka. Tom Nordlie kunne ikke ha fått en bedre fotballbok. Ingen av oss andre heller.

David Peace «Fordømte Leeds»

Libretto Forlag BOK: Tenk om Tom Nordlie over nyåret hadde reist til Bergen for å overta som Brann-trener etter Mons Ivar Mjelde og gitt følgende beskjed til bergenserne på den lokale heiakanalen TV 2:

– Jo da, Sportsklubben Brann vant gull, men klubben ble ingen god seriemester. Jeg tror Brann kunne vært mer elsket, litt bedre likt. Jeg er kommet for å gi laget litt mer varme og litt mer ærlighet og litt mer av meg selv. Mye mer Tom Nordlie, faktisk. Veldig mye mer.

Hvor mye tid tror du han hadde fått i Bergen etter en slik start? En time, en natt?

44 dager

Brian Clough begynte jobben akkurat sånn som Leeds-manager midt på 1970-tallet. Med tidenes velkomstintervju i Yorkshire Television på programmet «Kalender». Til kanalens spesialsending «Clough til Leeds».

Han fikk 44 dager, men trengte bare en av dem på å hogge forgjengeren Don Revies skrivebord til pinneved før det ble brent opp på parkeringsplassen utenfor Elland Road til skrekk og advarsel om hva som skulle komme idet den aller største klubbfaderen Don steg opp fra tåka og søla i Yorkshire for å overta det engelske landslaget og etterlot Leeds til en oppkomling i managerfaget.

Resten av dagene brukte Clough til å forvandle klubbens legendariske, men aldrende gulloppstilling til et bunnlag.

VANVITTIGE DAGER: Boka om Brian Clough i Leeds er en en roman for dem som er glad i fotball, skriver Esten O. Sæther. Her er Clough med ligatrofeet i 1978 - i Nottingham. Foto: Scanpix
VANVITTIGE DAGER: Boka om Brian Clough i Leeds er en en roman for dem som er glad i fotball, skriver Esten O. Sæther. Her er Clough med ligatrofeet i 1978 - i Nottingham. Foto: Scanpix Vis mer

Hvorfor jeg begynte å tenke på Lillestrøm-trener Tom Nordlie da jeg leste David Peace sitt mesterverk «Fordømte Leeds» om den sleivkjeftete fotballsjefen Brian Clough, skjønner du etter et par sider.

Det er bare pent ment. Nordlie tapetserer omgivelsene sine med mye av det særpreget som løftet Clough fram som en av de største personlighetene i engelsk klubbfotball.

Heldigvis slipper Nordlie de andre sidene av Cloughs maniske trenerhverdag. Mens han foreløpig er på trygg, hjemlig grunn på slettelandet rundt Åråsen, ravet den nye Leeds-sjefen sommeren 1974 rundt i kjellergangene på Elland Road med det kjempesvære spøkelset av Don Revie i hælene og stadig nye flasker styrkedrikk i hendene.

Glem drinkene, forresten. Det er ingen en gammel drikkehistorie David Peace dikter fritt rundt i denne boka. Forfatterens anliggende er å gå inn i en av de mest sentrale skikkelsene på fotballens ville vei mot et underholdningsmonster der sporten er til fri misbruk for alle som vil fram i lyset og som har penger til å skru på de rette bryterne.

Mellomspill

Det som var hverdag i England alt på 1970-tallet, er blitt vår fotballhverdag med tv-milliarden og publikumsboomen nå.

Brian Clough bare brukte pengene andre skaffet ham. Noen år før hadde han løftet lille Derby County til klubbens første seriegull i et pengespill der han i tillegg til å kontrollere seddelpressen til de lokale rikingene også styrte spillernes sinn med en slik fingerfølelse at de streiket da klubbledelsen til slutt sparket ham vekk.

De vanvittige dagene i Leeds ble uansett bare et mellomspill. Brian Clough fortsatte som manager med å lede Nottingham Forest til både ligagull og triumf i Europacupen. Bortsett fra de sjokkerende avisspaltene og de drepende verbale oppvisningene i tv-studioene hadde han utvilsomt det lille ekstra.

Så er spørsmålet for norsk klubbfotball om det dette året ble for mye ekstra. En stund før sommeren så det meste av Tippeligaen til å dreie seg om enkelte trenere og sportsdirektørers trang til å tøffe seg. Da skinte det sjelden av spillet fra banen, og utover høsten slapp det i tillegg dårlig lukt ut fra et par styrerom.

Likevel skjedde det til slutt tegn på sportslig framgang. Som nettopp stabiliteten til seriemesterne Brann bygd rundt trygghet på sidelinja, pluss i glimt av nytt, lokalt utviklet RBK-talent som kan føre klubben til et enda høyere internasjonalt nivå om Lerkendal-ledelsen rydder opp i egen drift.

Sånn er det ingen tvil om at langsiktig bruk av den økonomiske framgangen i norsk klubbfotball vil gi bedre sportslige resultater. Aldri har unge norske spillere hatt bedre muligheter til å bli gode i sporten sin. Belønningen for det kommer snart.

På kino

Ventetida kan både spillerne, lederne og resten av oss bruke til å lese «Fordømte Leeds». Den krever ingen lidenskap for engelsk fotball eller sær hukommelse om ligagull som er spilt inn eller forspilt. Bare gleden over hvordan det aller best fortalte gjør boksider til levende bilder inne i deg.

Boka kommer etter hvert som film på kino også. Til Clough-familiens engstelse. De kjente seg ikke igjen i David Peace sin tolkning av en oppspilt, kjederøykende og intenst bannende Brian Cloughs herjing i Leeds.

Men så er dette heller ikke en biografi for familien. Det er en roman for dem som er glad i fotball og ei bok du aldri har lest maken til. Om fotballbyen Leeds som ligger der et sted inne i regnet og tåket selv på sommerkvelden da Clough kjører inn for å vises fram som den nye treneren.

Eller som Clough minner seg selv om i bilen rett før han svinger inn mot Elland Road: Dette er et hatefullt, hatefullt sted, et hevngjerrig, hevngjerrig sted.

Bare begynn og les, Tom Nordlie!

TENKTE PÅ NORDLIE: Dagbladets anmelder ser likheter mellom den engelske trenerlegenden og LSK-sjefen.