Ei kule for panna

Når Slobodan Milosevics kanskje aller nærmeste mann skyter seg ei kule for panna, er det et dårlig tegn for krigsforbryterdomstolen i Haag.

SIST TORSDAG skjøt Slobodan Milosevics lojale innenriksminister Vlajko Stojiljkovic seg på trappa utenfor det jugoslaviske parlamentet. Han ligger fortsatt i koma og blir neppe noen gang i stand til å vitne i rettssaken mot Slobodan Milosevic i Haag, slik meningen var. For det var derfor Stojiljkovic skjøt seg, i protest mot at parlamentet han var medlem av, nettopp hadde vedtatt en lov som innebærer at han ville bli sendt til Haag. Det enkleste ble altså pistol for en kriger som helst ville dø på post.

MEN I BEOGRAD SITTER tre andre ensomme menn og vurderer hva de skal gjøre når de blir utlevert til krigsforbryterdomstolen. De andre tre var også Slobodan Milosevics nære medarbeidere under krisa i Kosovo i 1998 og 1999. Det er mennene som vet hvordan den aller innerste sirkelen rundt Milosevic fungerte. Hva slags ordre ble gitt? Hvordan ble ordrene gitt? Hvordan ble ordrene forstått? Hvordan ble ordrene satt ut i livet? Det er svar på disse spørsmålene som kan hindre at prosessen mot Slobodan Milosevic blir oppfattet som en politisk prosess.

NOEN TIMER FØR skuddet på parlamentstrappa vedtok det jugoslaviske parlamentet en ny lov som betyr at folk som pr. dags dato er ettersøkt av domstolen i Haag, automatisk blir utlevert. Belønningen er 120 millioner dollar i amerikansk hjelp, som ikke blir utbetalt hvis ikke de som er ettersøkt av domstolen blir utlevert. Serbias statsminister Zoran Djindjic sier de tre det nå er snakk om, vil være utlevert i løpet av tre uker. Djindjic kan dessuten med den nye loven triumfere i forhold til sin rival Vojislav Kostunica, som er Jugoslavias president. Nasjonalisten og juristen Kostunica protesterte voldsomt da Djindjic på en kuppaktig måte arresterte og utleverte Milosevic til Haag i oktober i fjor.

SELV OM DOMSTOLEN i Haag selvsagt ikke vil innrømme det, så er rettssaken mot Milosevic inne i ei krise. Milosevic spiller ofte rollen som sin egen forsvarer med bravur. Han radbrekker vitneutsagnene til vanlige albanere fra Kosovo der de forteller sine redselshistorier, han går i kraftig polemikk med aktoratet og hevder at hele rettssaken er en politisk farse og han selv et offer for amerikansk maktarroganse. Domstolen trenger sårt til en «smoking gun», det ugjendrivelige beviset for at Milosevic var mannen som ga ordrene til serbernes krigføring mot både kroater, bosniere og albanerne i Kosovo.

DET ER HER> Serbias sittende president Milan Milutinovic, Milosevics sikkerhetsrådgiver og tidligere visestatsminister Nikola Sainovic, og tidligere øverstkommanderende Dragoljub Ojdanic kan være avgjørende vitner. De kan gi svar på hvilke ordre Milosevic ga. De kan svare på hvordan han ga sine ordrer, og på hvordan de ble forstått. Men vil de snakke? Det er langt fra sikkert. I FN-fengslet i Haag rapporteres det om et daglig, men like fullt helt absurd ritual. Når Milosevic kommer velkledd og nyfrisert til frokost, reiser de serbiske innsatte seg og sier i kor: «God dag, herr president.» Hvorpå Milosevic svarer: «God dag, kamerater.» Så kan frokosten begynne. Den sosiale settingen er satt, med Milosevic øverst ved bordet.

SOM FERSKE FANGER, vil de nye fangene innordne seg denne sosiale ordenen? I motsetning til de fleste av de nåværende serbiske fangene, som er serbere fra Kroatia og Bosnia, som satt langt fra maktens sentrum, var de nye fangene selv maktens sentrum. Og selv om man i krigsforbryterdomstolen i Haag ikke kan kjøpe seg fri ved å vitne mot andre, så kan man jo regne med at domstolen vil se saken i et formildende lys for den eller de som vitner mot Milosevic.

DET BLIR SELVSAGT litt smått å redusere en rettssak om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten til et spørsmål om matro og en hyggelig stemning rundt middagsbordet i FN-fengslet i Haag. Men det er vanskelig i et så tett miljø som det må være i et fengsel av denne typen å være den første til å bryte ut. Å være mannen som forråder «presidenten», den erklærte Judas som peker ut den skyldige i alles nærvær. Og som likevel skal fortsette å leve blant både «presidenten» og dem som reiser seg hver morgen og hilser: «God dag, herr president.» Det var dette dilemmaet Stojiljkovic slapp da han skjøt seg, men som de tre andre vil møte. Men det er langt fra sikkert at de tre opptrer slik aktoratet vil.