Ekte norske symboler

I dag spiller Skeid på Voldsløkka igjen. Da kan du selv se hva sport betyr i Norge.

Stikker du innom lille Voldsløkka i Oslo i kveld, treffer du sannsynligvis forfatteren Kjartan Fløgstad. Han er Skeid-tilhenger og for tida i åndskamp med professor Rune Slagstad om sportens betyding i det norske samfunnet.

Det er en høyst personlig og stygg kamp, men likevel verd hver smell. Norsk idrett er større enn en professors tapte ære.

SLAGSTADS TESE er at sporten først og fremst er et estetisk fenomen; altså at det viktigste er det du opplever mens leken utføres. Ut fra dette hevder han at «det å se på et sportsarrangement ikke fører til innsikt i noen som helst slags mening».

På et filosofiseminar sist høst brukte han dette utgangspunktet til å avlegge Kjartan Fløgstad en uvennlig visitt. Fløgstad hadde akkurat feiret klubbens cupsuksess med en artikkel i Dagsavisen der han framhevet Skeid-framgangen som symbol på kraften i Oslo østkant, men det skulle han ikke ha gjort:

- Det er feil om en tolker sporten som symbol, sa Slagstad og nevnte Fløgstads Skeid-entusiasme som eksempel på denne folkelige villfarelsen.

SLIK KOM altså kunnskapselitens sportsdebatt til Skeids hjemmebane på Voldsløkka. Den har ellers vært underholdende spilt i Dagsavisen og Morgenbladet de siste ukene og fortsetter i bokform når sosialfilosofiprofessor Slagstad blir ferdig med sitt bestillingsverk fra Kulturdepartementet om idrettens historie.

Innen den tid bør han utvide perspektivet.

DET SKJER neppe på Voldsløkka mot Moss i kveld:

- Jeg beklager at jeg har uroet Fløgstad der han står på Voldsløkka og heier på Skeid med basis i sin enkle, medbrakte klasseanalyse, skrev Slagstad i Dagsavisen forleden, og understreket så hva han syntes om fotballtilhengere som mener de hører mer enn klasket fra hodeduellene når de er på kamp:

- En tid var Fløgstad både høyt og lavt. Nå skjønner jeg at han vil bli med det lave.

LEGGER DU til side både åndssnobbismen og den Store Norske Ordboka som er nødvendighet for å skjønne at Slagstad foreløpig ikke har skjønt stort av symbolkraften i norsk idrett, er dette en sentral debatt.

Mest fordi sporten har påvirket omformingen av det norske samfunnet de siste tiår.

På så kort tid har det gamle sosialdemokratiske tankesettet sprukket og verdien av fellesskapsløsninger blitt erstattet med en sterk individualitet. Den norske vinneren er blitt en selvfølge, og mer enn det:

VINNEREN er blitt en rollemodell som løftes med begeistring når han eller hun spiller ut egoet sitt.

En ny generasjon har lært at den enkeltes seier uansett teller mest.

DET ER derfor symbolet Bislett bare kan rives. Dette var banen der verdensmester Rolf Falk-Larssen en gang ble pepet ut av hjemmepublikummet fordi han ikke vant gullet sitt med den smerten og verdigheten norske mestere skulle vinne for oss.

Falk-Larssen var allerede mester og presset seg ikke maksimalt på det avsluttende milløpet.

For Bislett-publikummet holdt det altså ikke å se på vakker skøytestil. De ville se et nasjonalt symbol.

DA DE TO kamphanene Fløgstad og Slagstad utviklet sin seiersvilje og selvfølelse på 60-tallet, var norske idrettstriumfer begrenset til snø og is. Den gang trengte vi bare noen geografitimer for å fatte at den norske fysiske overlegenheten hadde sine klare begrensninger. For de som har vokst opp etter den norske idrettsrevolusjonen fra 1988, er alle slike grenser brutt.

For første gang har nordmenn sprintet raskere, hoppet høyere og vunnet mer i fotball enn nesten alle andre folkeslag. Til sammen har disse prestasjonene løftet følelsen av hva det vil si å være norsk. Det lille folket er blitt riktig stort. I egne øyne.

SELVSAGT HAR vi overtolket idrettens symbolkraft. Ikke har alle triumfene gitt oss så mye innsikt heller. Men å overse sportens funksjon i dannelsen av det nye selvtilfredse Norge, er å miste grepet på endringene som skjer rundt oss i hverdagen.

Verken Rune Slagstad eller du behøver forresten å ta turen til Voldsløkka for å skjønne mer. Det holder å se bildene av Skeid-trøya der reklameplassen på brystet er erstattet med budskapet «Skeid 24». Det forteller om funksjonen klubben har utenfor stadion som sosialarbeider i nærmiljøet på Oslo østkant døgnet rundt.

Sannsynligvis ingen estetisk nytelse, men ok både som symbol og virkelighet.

PERFEKT NORSK: Johann Olav Koss og Lillehammer-OL var kremtoppen på lasset av nasjonale idrettstriumfer. Det gjorde noe med det å være norsk.
<B>SPORTENS VIRKELIGHET:</B> Daniel Bråten og Skeid vil at klubben deres skal bety noe på Oslo Øst 24 timer i døgnet. Da handler det fort om etikk - ikke estetikk.
<B>PERFEKT NORSK:</B> Johann Olav Koss og Lillehammer-OL var kremtoppen på lasset av nasjonale idrettstriumfer. Det gjorde noe med det å være norsk.