HONNINGKRUKKE: Å henvise til at idrettskriminalitet kun er en sak for politiet og påtalemyndigheten, er en grov misforståelse og uholdbar ansvarsfraskrivelse. Illustrasjonsfoto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
HONNINGKRUKKE: Å henvise til at idrettskriminalitet kun er en sak for politiet og påtalemyndigheten, er en grov misforståelse og uholdbar ansvarsfraskrivelse. Illustrasjonsfoto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Eldorado for kriminalitet

Med stadig mer penger i idretten har ukulturen eskalert og fått innpass både i bredde- og i toppidretten.

Det siste året har vært preget av store medieoppslag om forskjellige former for økonomisk kriminalitet knyttet til norsk idrett. Det siste året har vi i Norge hatt medieoppslag om skatteunndragelser (FFK-saken m.fl.), økonomisk utroskap (Stabæk/Vålerenga-saken), bedrageri (Alpine Sportsklubb Oslo), underslag (Lindeberg-saken), kampfiksing (Follo-saken) og nå sist sakene med grasrotmidler (Fokus-saken m.fl.). I tillegg er det en stor underskog av mindre eksponerte saker av økonomisk art med tilknytning til idretten. Flere store og stygge saker er i kjømda (bl.a. Manglerud/Star-saken). Sakene er ikke enestående for norsk idrett, uten at det skal være noen unnskyldning. Hva gjør idretten for å komme denne kriminaliteten til livs?

Oslo idrettskrets (OIK) fremmet forslag til Idrettstinget i mai 2011 om å opprette en enhet i Norges Idrettsforbund (NIF) til å bistå forbund, kretser og klubber med forebyggende arbeid, veiledning og med å underbygge anmeldelser. Idrettsstyret avviste forslaget under henvisning til at økonomisk kriminalitet (idrettskrim) er en sak for politi og påtalemyndighet og at idretten ikke bør bruke ressurser på saker som hører inn under politiet. Forslaget fra OIK ble oversendt det nye idrettsstyret for videre behandling. Idrettsstyret vurderer nå om idretten har behov for å opprette en slik enhet.

Det er min påstand at dette dessverre er eneste vei for å beskytte idrettens midler. For i enkelte miljøer har det over mange år utviklet seg en ukultur som innebærer at idrettskrim aksepteres for å oppnå ideelle og høyt verdsatte idrettslig mål. Ukulturen omfatter alt fra svindel med inngangspenger, lønnsutbetalinger fordekt som kjøregodtgjørelse, svarte penger og private uttak fra klubbkassa. Med stadig mer penger i idretten har denne ukulturen eskalert, antatt nye former og fått innpass både i bredde- og i toppidretten. Årlig omsetter norsk idrett for godt over 20 milliarder, hvorav kontantstrømmen utgjør ca 15 milliarder. Store deler av midlene kommer fra det offentlige. Pengestrømmen er som honning for kriminelle aktører, både for enkeltpersoner og organisert kriminalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norsk idrett har med få unntak forholdt seg passiv til denne negative utviklingen. Når temaet idrettskrim har kommet opp har idrettens talsmenn vært mer opptatt av å forsvare det fortreffelige med bestående ordninger fremfor å vise vilje til proaktive holdninger og iverksette nødvendige tiltak for å komme idrettskrim til livs.

Det er beklagelig at NIF ikke har sett hvilket eldorado økonomien i idretten er for kriminelle. Stanses ikke utviklingen og NIF med styrke etablerer nulltoleranse for idrettskrim, er det grunn til å frykte at offentlige myndigheter vil vurdere omfanget og arten av sine engasjement i idretten, at mange sponsorer vil velge andre kommunikasjonskanaler enn idretten, at publikum vil miste interessen for idrettsarrangementene og at medieinntektene reduseres. Konsekvensene av passivitet fra idrettens side kan gi dramatiske og lite ønskelige konsekvenser.

NIF må snarest erkjenne at idretten selv har et problem med idrettskrim. Å henvise til at idrettskrim kun er en sak for politiet og påtalemyndigheten, er en grov misforståelse og uholdbar ansvarsfraskrivelse. Idrettens øverste ledere må stå frem med holdningsskapende arbeid. Som andre store organisasjoner må NIF opprette en kompetansegruppe eller et organ som kan bistå klubber, kretser og forbund i proaktivt arbeid. En slik kompetansegruppe må også kunne bistå i arbeidet med å avdekke kriminell aktivitet og underbygge eventuelle anmeldelser. De fleste store private organisasjoner med respekt for seg selv har enheter som forebygger, avdekker og tilrettelegger for anmeldelse av økonomisk kriminalitet i egne rekker. Hvorfor skal idretten være et unntak med den betydelige kontantstrømmen som i stor utstrekning håndteres på fritiden av tillitsvalgte?

På kort sikt kan NIF opprette et prøveprosjekt for Oslo eller det sentrale Østlandet hvor problemene synes å være størst. På litt lengre sikt kan det være hensiktsmessig å legge opplys- og forebyggende arbeid, avdekking av misligheter og videre oppfølgning til et eget organ, utenfor selve idrettsorganisasjonen, slik idretten har gjort i antidopingarbeidet.

Med de holdninger idrettsstyret la for dagen på Idrettstinget 2011 er det ikke å forvente at idretten selv er i stand til å se hvor omfattende og ødeleggende idrettskrim er for norsk idrett. Derfor bør idrettsstyret i sitt pågående arbeid engasjere utenforstående til å gjennomgå idrettsorganisasjonen og vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å hindre fremtidig idrettskrim. Norges Fotballforbund har nylig på forbilledlig vis engasjert utenforstående til først å formulere et mandat og dernest engasjert et annet firma til å granske visse sider av organisasjonens økonomiske virksomhet de siste 5 år. NIF behøver med andre ord ikke gå lenger enn til sine nærmeste naboer på Ullevaal Stadion for å få gode ideer og inspirasjon til fremgangsmåte.

NIF kan ikke lenger feie problemet idrettskrim under teppet med henvisning til at oppgaven tilhører politi og påtalemyndighet. Idretten har selv et ansvar for å bekjempe og anmelde økonomisk kriminalitet. Det er heller ikke forsvarlig ledelse å hevde at det er for ressurskrevende for idretten å bekjempe idrettskrim. Gjennom utvist passivitet kan idrettsstyret og andre styrer i idretten eksponere seg for både et straffe- og erstatningsansvar som medvirker til de kriminelle handlinger som skjer i organisasjonen, som for eksempel ved å bli involvert i pengestrømmer som stammer fra straffbare handlinger, såkalte hvitvaskingsprosesser.

Økonomisk kriminalitet i idretten er den største trusselen mot den idretten vi kjenner i dag. Større enn doping. Idrettens ledere må opp på barrikadene og erklære nulltoleranse mot idrettskrim, og idrettsledere på alle nivåer må vise gjennomføringskompetanse i de tiltak som besluttes.

Følg oss på Twitter