Luselønna gjør Eli Landsem til landets dårligst betalte D-trener i fotball. Samtidig er hun blant de mest suksessrike. - Du må være glad i fotballen for å trene et topplag for en slik lønn. Målet mitt er å kunne leve av å være trener, slik at jeg slipper å ha tre-fire jobber. Jeg kunne godt tenke meg å trene et herrelag i Tippeligaen, men tror ikke jeg får noe tilbud på de nærmeste ti åra, sier Eli Landsem til Dagbladet.

Hun har trent herrelag før, i Rælingen (3. divisjon).

Kastet drakta

- I 1994 skulle jeg egentlig ha et hvileår. Da tilbudet kom fra Rælingen, takket jeg likevel ja. De tre åra som herretrener gjorde meg tøffere. Blant annet lærte jeg å ikke legge meg med klump i magen for noe som var sagt eller gjort på dagen eller kvelden, sier Eli Landsem.

Hun visste at gutta på Rælingen var mindre seriøse enn jentene hun hadde trent i Asker. Herrespillerne hadde bedre selvbilde, men trente bare en tredjedel av det de kvinnelige toppspillerne gjorde. Reaksjonene var også annerledes. En spiller som ble tatt av banen under en kamp, reagerte med å kaste drakta si i søplekassa og reise hjem.