SINNE OG SKUFFELSE: Sterke følelser da Norge forsvant ut av EM med 0 - 1 mot Danmark seint i går kveld. Men dette var mer enn et svakt mesterskap fra det meste av EM-troppen. Jentesatsingen må snarest mulig bli et felles ansvar for hele det norske fotballmiljøet. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix
SINNE OG SKUFFELSE: Sterke følelser da Norge forsvant ut av EM med 0 - 1 mot Danmark seint i går kveld. Men dette var mer enn et svakt mesterskap fra det meste av EM-troppen. Jentesatsingen må snarest mulig bli et felles ansvar for hele det norske fotballmiljøet. FOTO: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Fotball-EM kvinner 2017

EM-fiaskoen: Vi taper fordi gutta fortsatt ikke vil ha jenter som vinner

Tid for selverkjennelse i hele den norske fotballfamilien

SELVSAGT har norsk idrett opplevd langt større fiaskoer enn det å tape tre kamper i et EM-sluttspill. For på tross av null mål og null poeng er det såvisst ingen krise i jentefotballen vår. Med 110 000 spillere er den Norges desidert største idrett, kvinnelandslaget kvaliserte seg enkelt til et sluttspill som gutta ikke har nådd siden 2 000, og de yngre landslagene presterer jevnt på et høyt nivå.

Så langt er altså det meste riktig bra i denne viktigste norske kvinneidretten. Det skuffende er bare at det kunne vært så mye bedre dersom en samlet norsk fotballfamilie virkelig hadde jobbet for å holde A-landslaget i verdenstoppen.

For den reflekterte unge fotballstjernen Mats Møller Dæhli hadde jo rett da han før EM ba en del av oss gutta sjekke virkeligheten i nærmeste speil når vi snakker ned det jentene presterer på banen.

TRENGTE TRØST: Unge, talentfulle Caroline Graham Hansen med den sterke danske kapteinen Pernille Harder etter en trist norsk fotballkveld. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

Det er denne langvarige nedsnakkingen og neglisjeringen innad i det norske fotballmiljøet som mer og mer ligner en total fiasko.

FOR nå går det så fort framover i internasjonal kvinnefotball at den en gang dominerende pionernasjonen Norge må være mye ærligere for å kunne henge med.

Akkurat som den ferske landslagstreneren Martin Sjögren poengterte da han rett etter kampslutt i går kveld ble spurt om disse tapene betydde slutten på «Prosjekt Sjögren»:

- Dette er ikke mitt prosjekt, svarte svensken, og minnet om at han var hentet til Norge av Fotballforbundet for å fornye en spillestil mange mente var utgått på dato.

UTSLÅTT: Trener Martin Sjögren (t.v.) fortviler etter enda et tap. Men denne EM-exiten er mye mer enn en personlig skuffelse. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

Det er greit å være uenig om akkurat den faglige analysen, men det er dumt om evalueringen av dette svake mesterskapet blir begrenset til å skylde på alle andre. For denne skuffelsen kom hverken som et resultat av Fotballforbundets påstått manglende vilje til å satse på kvinnefotball, at jentespillerne generelt er for kosete eller at flertallet på det siste fotballtinget ikke valgte å gi de beste kvinneklubbene en pott på drøyt seks ekstra millioner.

Fiaskoen er langt mer sementert enn som så:

HELT fra starten på 1970-tallet har det norske fotballmiljøet slitt med å ta inn over seg det selvfølgelige ved at denne idretten er til for både jenter og gutter:

  • I for mange klubbmiljøer landet rundt er fotball forblitt en guttegreie der prestisjen og ressursene naturlig knyttes til de resultatene det beste herrelaget oppnår.

Over tid gir en slik lokal kultur forsiktig sagt neppe optimale resultater for norsk kvinnefotball.

DEN gang få andre land drev med denne idretten, sørget den imponerende bredden i rekrutteringen, alle ildsjelene i jentenes små klubber og de taktiske svært flinke landslagstrenerne for at vi likevel vant både verdensmesterskap og olympisk gull:

  • Den usunne norske fotballkulturen ble dessverre ikke gjennomskuet.

For selvsagt er det på alle måter usunt for en lokal sportskultur å prioritere gutter foran jenter. Det gir færre som tar ansvar i klubben, svakere gjennomslag hos lokalbefolkningen og mye mindre moro.

Og nå til og med dårligere internasjonale resultater.

DET siste blir det stadig vanskeligere å rette opp. Mer og mer speiler teten i internasjonal kvinnefotball styrkeforholdet blant gutta. Etter flere år med rask økning i global utbredelse, er dette også blitt en sport flere av de europeiske storklubbene satser på. Det har gitt sterke serier i England, Tyskland og Frankrike, og gjort utfordringen større for oss.

Men mest har vi altså laget trøbbel for oss selv.

FOR det rimer jo ikke at en nasjon som ble sportens første europamestere i 1987, vant VM i 1995 og fulgte opp med OL-sølv i 1996 og OL-gull i 2 000, fortsatt ikke fullt ut har inkludert jentene i sin lokale fotballkultur.

Du trenger bare å ta en titt på det nasjonale fotballkartet for å se hvor skjevt oppmerksomheten i disse tiårene har vært fordelt i de største byene:

BARE EN GUTTESPORT? Hvorfor samlet det kunnskapsrike RBK-miljøet seg aldri om jentefotballen? Norsk fotball misset muligheten til å ta vare på forspranget i sporten, men det er fortsatt kortere vei fram internasjonalt for jentene enn gutta. FOTO:Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Vis mer
  • I Trondheim har jentenes elitekultur vært bundet til lille Trondheims/Ørn, mens stadig mektigere RBK samtidig revolusjonerte nivået i norsk klubbfotball.
  • I Stavanger-området har tettstedet Klepp tatt ansvaret for jentene, en plassering som i seg selv har bidratt til at det meste av den regionale fotballinteressen har kretset om tradisjonsrike Viking.
  • I Bergen teller bare Brann, mens småklubbene Sandviken og Arna/Bjørnar har jobbet med kvinnefotballen.
  • I Tromsø har TIL-gutta opplevd sine beste år i samme periode som lille Fløya har prøvd å løfte fram jentene.
  • I Oslo har Vålerengas kvinner til slutt kommet seg til Toppserien, men mangler ennå de samme ambisjonene som preger denne populære østkantklubbens guttesatsing.

Det finnes riktignok unntak som LSK og Stabæk, men storklubbene har gjennomgående hatt liten eller ingen interesse av å bruke sin tradisjon, kunnskap og gjennomslagskraft til å snekre en bærekraftig eliteplattform også for de lokale jentene.

DA hjelper det bare litt at Fotballforbundet sentralt til tross for all kritikk lenge har sørget for at både A-landslaget og de yngre landslagene har hatt gode arbeidsforhold. Den viktigste jobben i spillerutviklingen gjøres lokalt. Først i småklubbene som har ansvaret for et helt likt tilbud til jenter og gutter; så i topplagene som mest av alt må forstå at de er kulturbærerne for alle deler av norsk toppfotball.

Rett fra et fiasko-EM der det igjen gjennomgående sviktet i pasningskvaliteten, er det nærliggende å utfordre norsk fotball til å fremme en treningskultur der best mulig egen ballkontroll er det sentrale. Uten de individuelle ferdighetene til å beholde ballen, vil vi alltid bli jagende etter utviklingen.

Med den store satsingen på kunstgress Norge rundt, har sporten fått en unik mulighet til å lykkes. Ja, det kan til og med skje gjennom innendørsspill på små flater og en bred futsal-satsing for unge jenter. For der er den internasjonale kvinnefotballens pionerer uforstålig nok fortsatt uten et kvinnelandslag.

MEN nettopp nå som tapene svir mest, er det grunn til å minne om det Mats Møller Dæhli skrev om respekt for de norske jentene som virkelig vil bli gode i fotball, og at veien videre for norsk kvinnefotball starter med oss menn. For fortsatt har sporten et A-landslag for jenter som tross denne smellen, har en mye kortere vei tilbake til toppen enn gutta.

Da lønner det seg for hele fotballmiljøet å være ekstra selvkritiske. Dette er ikke en ny treners personlige fiasko eller virkelighetssjekken som avslører at landslagets unge internasjonale superstjerne Ada Hegerberg på tross av all fortjent suksess ennå mangler både eget teknisk/taktisk register og modenhet til å løfte et fellesskap i motgang.

Disse triste resultatene er bare en naturlig konsekvens av at vi i den norske fotballfamilien egentlig aldri har brydd oss nok om jentene.

FOTNOTE: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther var landslagstrener i innendørsfotball (futsal) fra 2009 fram til sommeren 2016.