En ærlig trener og et glemsk folk

For når var det egentlig morsommere på Ullevaal enn i går?

EFFEKTIV SPILLESTIL: Vi må slutte med selvpiskingen, skriver Esten O. Sæther. Foto: HANS ARNE VEDLOG
EFFEKTIV SPILLESTIL: Vi må slutte med selvpiskingen, skriver Esten O. Sæther. Foto: HANS ARNE VEDLOGVis mer

||| DET var bare så 1990-talls med Drillos mot Portugal. Lille Norge mot overmakten, slepne utenlandske fintebein i den langt mer rufsete granskogen av røde trøyer, den vennlig innstilte ballen som alltid havnet på rett side av streken og 1-0-resultatet som visst forklarte alt.

Både at John Carews moskusløp -- som startet et sted nærmere Dovre enn målmann Eduardo -- presset fram et vinnermål som egentlig ikke skulle vært mulig på motstanderenes nivå der oppe i verdenstoppen, og at det å vinne er viktigere enn hvordan vi vinner.

Akkurat det har Egil Drillo Olsen aldri vært i tvil om, men rundt trenerbenken hans har det vært verre. Det er tross alt ikke så veldig mange år siden selv Ullevaal-publikummet pep ut akkurat den samme fotballen som gjorde at vi i dag leder EM-kvaliken med maks poeng.

Hvem tør å pipe mot all den nasjonle gleden i dag?

ELLER langt mer presist:

•• Hvorfor angripe den tilnærmingen til fotball som har gitt oss alle de beste kampene de siste tiårene?

Fordi det viktigste ikke er å vinne lenger? Det virket sånn på det norske fotballfolkets reaksjoner under Nils Johan Sembs regjeringstid for 10-12 år siden da Drillo-fotballen og alt dens vesen ble stadig mer utskjelt. Det var hverken treneren eller spillernes skyld. De sportslige prinsippene var akkurat de samme og resultatene lenge overraskende stabile. Sett utenfra var fotballen vår bedre enn noen gang, men altså ikke bra nok for oss selv:

•• Vi ville ikke vinne på den måten.

Nå er det visst ikke noe annet vi vil enn å vinne.

UNDER portugisernes verste press hadde de fleste av de over 24 000 på tribunen ofret kongeriket for et tilfeldig norsk innkast. Det var jo der vi angrep farligst. Selv med Carew skadet på sidelinja, var det en stund tilsynelatende bare via de lange innkastene til Morten Gamst Pedersen at vi hadde noen mulighet.

Ser du nærmere på kampen, er det nyanser i dette bildet. I de få kontringene gjennom andreomgangen viste både Erik Huseklepp og Moa eksempler på ballferdigheter og smarte valg som gjør dem til fikse angripere mot de fleste typer topp internasjonale forsvar. Pluss på med det herlige venstrebeinet til Morten Gamst Pedersen og de gode pasningsvalgene til Christian Grindheim og så har også dette nye landslaget ok offensive ferdigheter til å vinne kamper.

Men mest har det en effektiv spillestil.

DET er den vi må forholde oss til.

Der det norske fotballpublikummet opp gjennom 90-årene tilsynelatende ble lei av å vinne, er det bare seierne folk nå lengter etter. Norge har ikke vært i noe internasjonalt sluttspill siden EM i 2000. Ti års mesterskapstørke har gjort smaksdebatten om hvordan vi skal vinne til akkurat det den er:

•• Et ganske surt overflodsfenomen.

Internasjonalt er det bare noen ytterst få fotballnasjoner som tillater seg slike debatter. Brasilianerne selvsagt og franskmennene i sine mest arrogante øyeblikk, men så er det slutt. Når hørte du sist en engelskmann si på forhånd at landslaget gjerne kunne holdt seg hjemme fra VM fordi det spilte så stygg fotball? Eller hva med tyskerne og italienerne som historisk helst har drevet fram akkurat den fotballen de måtte for å vinne?

DET er i en slik sammenligning at vår egen selvpisking bør stoppe så fort som mulig. Det får være måte på sær frisksport.

Norsk fotball har foreløpig kvalifisert seg bare til tre sluttspill; VM i 1994 og 98 samt EM i 2000. Alt har skjedd med Drillos egen fotball der spillet legges opp etter en kalkulert risikovurdering. I går var risikoen for å bli overspilt av et svært ballsikkert portugisisk mannskap stor, og dermed lå vi helst i forsvar selv på hjemmebane og lempet ballen mot bakrommet.

Slike taktiske valg avhenger av selve kampen. Å skape ferdigheter til å takle ulike typer kampbilder, er en annen oppgave. Det var her det skar seg på mange norske fotballbaner utover på 1990-tallet fordi trenerne som skulle drive med spillerutvikling, heller jaget kortsiktige resultater.

Sånt er det viktig å huske på for å få landslagsspillere med enda bedre pasningsferdigheter sånn at vi kan angripe effektiv også mot de få fotballnasjonene som er ranket foran Portugal.

Men akkurat nå gjelder det mest å skjønne hvorfor det er så moro å være på Ullevaal igjen.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.

MATCHVINNER: Erik Huseklepp - og John Carews forarbeid - sørget for en ny jubelkveld på Ullevaal i går. Foto: HANS ARNE VEDLOG
MATCHVINNER: Erik Huseklepp - og John Carews forarbeid - sørget for en ny jubelkveld på Ullevaal i går. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer