ALT SOM VANLIG:  Marit Bjørgen jubler for nok en seier med Justyna Kowalczyk rett bak. FOTO::ERIK BERGLUND/Dagbladet.
ALT SOM VANLIG: Marit Bjørgen jubler for nok en seier med Justyna Kowalczyk rett bak. FOTO::ERIK BERGLUND/Dagbladet.Vis mer

En altfor bitter nummer to

Med dette brevet om Marit Bjørgen gjør Justyna Kowalczyk bare seg selv vondt.

DET var et uvanlig bittert brev Justyna Kowalczyk forleden skrev til avisa Gazeta om forholdet til Marit Bjørgen. Der tok den polske langrennstjernen som vanlig opp astmamedisinene Marit har fått lov til å bruke de siste seks sesongene. Dette forblir visst Justynas egen forklaring på hvorfor hun som regel er nest best, og gir på den måten bitterheten ny næring.

Bare det i seg selv hinter om at det helst blir en ny vinter med Marit Bjørgen på plassen foran Kowalczyk. For slike manisk negative tanker for en som skal prestere idrett på topp internasjonalt nivå, fungerer ikke akkurat som en tiger på tanken.

Men mest av alt er dette brevet trist.

VIRKELIG store idrettskarrierer blir størst når de berører hverandre på en fin måte. Da betyr det ikke så mye at et mulig gull blir til sølv. Antall seiere er over tid mindre viktig enn den menneskelige fortellingen om hvordan de blir vunnet.

Det er akkurat den historien som de siste sesongene har gjort Marit Bjørgen og Therese Johaug til noe av det flotteste som har skjedd i  toppidretten vår; og det er dette som vil gjenta seg internasjonalt om Charlotte Kalla overrasker med å slå de to norske vennene sine under Falun-VM til vinteren:

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• Gleden over en god konkurranse blir til og med viktigere enn egne nederlag.

Men for å oppnå noe sånt,  må du la bitterheten slippe.

JUSTYNA dyrker den. Brevet hennes til Gazeta er tilnærmet litterært i formen der den polske jenta innledningsvis skriver om de formidable konkurrentene "Justyna K. og Marit B." som egentlig ikke hadde trengt hverandre for å prestere:

- Jeg tror den ene uten den andre ville klart seg helt fint, forteller Justyna, før hun med selvinnsikt legger til:

- Og begge ville vi helt sikkert vært mye sunnere.

MARIT BJØRGENS sunnhet trenger ikke Justyna bekymre seg for. Rent prestasjonsmessig er astmamedisineringen hennes forlengst greit forklart. Det er ikke noe ekstra effekt å hente i løypa ved hjelp av det kjente middelet "Symbicort". Denne medisinen ble fjernet fra dopinglista høsten 2011 ganske enkelt fordi den ikke har noe der å gjøre. Symbicort gir ingen fordel når friske konkurrerer. For astmasyke Bjørgen har den derimot vært en forutsetning for å få gå på like vilkår med de friske.

Selve astmamedisineringen gjelder altså ikke unfair konkurranse, uansett om Justyna ifølge seg selv fikk "et hakeslepp som ga gjenlyd i gulvet" da hun første gang fikk vite om Marits astmamedisin under en pressekonferanse etter et verdenscuprenn tidlig i OL-sesongen 2009/10.

Da er det verre med Justynas egen ekstreme opptatthet av Marit.

DET er dette avisinnlegget hennes egentlig dreier seg om: Marit Bjørgen, den norske løperen som har overskygget alt. Den konkurrenten som egentlig ikke er til å slå:

- Man må alltid regne med Marit. Uansett om vi konkurrerer i fjellterreng, lavland, flatmark, dyp snø eller is, skriver Justyna i Gazeta og forteller om hvordan selv en etter hvert mer og mer sjelden polsk seier over erkerivalen ikke strakk til:

- Den viktigste regelen er følgende: Hver gang Marit gjør et svakt løp drar hun seg bare unna for å trene og kommer tilbake ti ganger sterkere. Alltid!

DET var derfor Justynas store sesong i 2010/11 også endte med tap der det smertet mest. På 10 kilometer klassisk i Oslo-VM.

- Jeg husker at mens jeg ennå lå i snøen rett etter målstreken lovet jeg meg selv at fra nå av ville 10 kilometer klassisk være min - og bare min - distanse. Da jeg gikk på pallen for å motta sølvet hadde jeg bare en ting i hodet, jeg bryr meg ikke om å være en komplett løper: Fra i dag av skal jeg bare være den beste klassiske løperen i verden, forteller Kowalczyk i dette åpne brevet, for så å beskrive hva rivaliseringen med Marit har kostet:

- Jeg har ødelagt kneet, jeg har ødelagt ryggsøylen, men jeg har oppnådd målet, forsikrer hun med tanke på OL-gullet på 10 kilometer klassisk sist vinter, der Marit for en gang skyld ble slått. Men selv ikke en slik gedigen seier ga visst noen ekstra glede:

- Det er intet vennskap mellom oss. Heller ikke stor sympati. Det er likegyldighet, skriver den polske jenta ganske så kaldt. Det eneste hun føler for Bjørgen etter mange år med rivalisering er en profesjonell respekt. Samt en tomhet over å ha slitt så intenst for å slå den norske veteranen:

- Jeg vet ikke hva slags utøver jeg ville vært om jeg ikke hadde møtt Marit i løypa. Jeg ville sikkert ha vunnet flere titalls løp, men det har ingen betydning. For jeg ville ikke ha overskredet så mange egne grenser. Ikke bare under renn, men mye oftere i skogen under treningene, forteller Justyna, men denne fortellingen er altså ikke den kjente historien om intens rivalisering mellom jevnbyrdige konkurrenter som får de begge til å presse ut alt.

FOR Justyna Kowalczyk føler hun har presset ut for mye:

- Dette har selvfølgelig vært veldig lærerikt, men nå som jeg kjenner denne veien, ville jeg ikke gått den igjen. Det sies at du bare kan ta vann over hodet en gang, skriver hun.

Og akkurat det høres ut som en presis beskrivelse av en nitrist toppidrett.

FOTNOTE: Oversettelsen av brevet til Gazeta er foretatt av Henryk E. Malinowski - ScanPress.net"