SNAKKES NED:  Det er bare trist når folk snakker ned skijentenes prestasjoner. FOTO : Sjur Stølen / Dagbladet.
SNAKKES NED: Det er bare trist når folk snakker ned skijentenes prestasjoner. FOTO : Sjur Stølen / Dagbladet.Vis mer

En annonsert fiasko

For noen er det mye deilig depresjon selv i den aller beste norske vinterleken.

NOEN nordmenn har innført en ny trist vintersport der det gjelder å snakke ned norske prestasjoner på såkalte "bortoverski". I et vintersportland som ellers er preget av en bred framgang for det å hygge seg med langrenn, er denne nye sporten fortsatt marginal. I likhet med andre livstrøtte aktiviteter trives den helst i den sure gjørma i kommentarfeltene på nettet, men det hender den bobler til overflaten. Som når Aftenposten på sportsfronten sin forleden ønsket velkommen til en av vinterens fineste stunder for det å konkurrere i langrenn med følgende beskjed:

- Alt annet enn seier er fiasko.

Snakk om å spre glede blant hjemmepublikummet.

ELLER for å bli i det mer faglige:

•• Snakk om manglende forståelse for vår egen nasjonalidrett.

Det er nå engang slik at langrenn er en marginal internasjonal sport. Snøforholdene har sørget for det;  å bruke ski som framkomstmiddel fra bygd til bygd er historisk sett en lite brukt mulighet.

Dermed er det også naturlig at en såpass teknisk krevende aktivitet har fått begrenset gjennomslag i det relativt nye vestlige fritidssamfunnet. Du finner avarter av langrenn i Mellom-Europa og USA i den såkalte Nordic Walking med staver, samt en viss økning av løypetilbudet i Alpene og rundt enkelte amerikanske fjellsteder. Dette gir imidlertid ingen plattform for et stort internasjonalt gjennombrudd for sporten:

•• Langrenn vil forbli en miniidrett.

Men den er likefullt vår idrett.

DA blir spørsmålet hvordan vi kan få mest mulig glede av den, og svaret er ganske enkelt:

•• Ved å ta vare på både konkurrentene og vår egen tradisjon.

Begge deler har det norske skimiljøet jobbet godt med de siste årene. Dørene har vært åpne for de utlendingene som har kommet for å trene, samtidig som forståelsen av vår egen gamle langrennskultur har gitt grunnlag for ny sportslig framgang.

Marit Bjørgen -og Therese Johaugs fine utvikling  er gode eksempler på det siste. Selvsagt er begge favoritter til sammenlagtseieren i Tour de Ski, og må tåle dette forventningspresset på samme vis som de lekende lett har taklet oppstyret etter alle triumfene.

Men derfra til å starte med en fiasko som eneste alternativ til seier, er et drøyt steg.

NASJONALSPORTEN vår trenger ikke å være slik. Det er vi som publikum som setter premissene, og det gjør folk flest bra. For når Marit Bjørgen og Therese Johaug er i toppen i popularitetsmåling etter popularitetsmåling, er det jo mye fordi disse skijentene nettopp har skjønt balansen for selv den sportslig sett aller mest imponerende toppidretten:

•• Resultatene teller mye, men aldri alt.

Det er først når du regner med bare to mulige løsninger; seier eller fiasko, at du garantert får et totalt feil resultat.

samme vis misser kritikerne som nå kaster seg over arrangørene av Tour de Ski. Rennene i Oberhof kunne sikkert vært avviklet smartere, men dette er fortsatt en marginal idrett uten ressurser til å møte enhver snøkrise.

Det sitter ingen velfødde pamper i hovedkvarteret i Sveits som spekulerer på hvordan de skal tyne ut flest mulige TV-kroner på de beste aktive. Tvert imot har det internasjonale skiforbundet under Vegard Ulvangs ledelse av den lille langrennsdelen jobbet fram en vitalisering av sporten med et Tour de Ski som har økt sjansene for et bredere publikum og en sterkere finansiering.

Det er denne interessen som har gitt Norge flere proffe skiløpere enn noen gang, og som gjør at vi slipper å rope om fiasko eller skandale om ett renn eller to ikke går helt som planlagt.

For tida er det med langrenn først og fremst en norsk suksess.