En bedrøvelig krampetrekning

KIEV (Dagbladet): Norge skapte fattige to sjanser i en kamp som måtte vinnes. Det betyr ikke bare at den teoretiske muligheten til VM-plass også forsvant, men også at Norge i øyeblikket framstår i en bedrøvelig utgave offensivt.

Nils Johan Semb tok med seg en slags negativ sjanserekord ut av Olympiastadion i går kveld. Utbyttet ble elendig i en av hans aller viktigste landskamper. Både resultatmessig. Og prestasjonsmessig.

Hadde Norge hatt fem-seks poeng mer, så hadde resultatet i går vært positivt. Uvagjort borte mot Ukraina er, isolert sett, et solid resultat. Men slik utgangspunktet var, så er resultatet temmelig meningsløst for norsk landslagsfotball.

To målsjanser er lite til Norge å være, svakt uansett hvilken nasjon vi møter - og oppsiktsvekkende svakt i en kamp vi måtte vinne.

Og bare én av dem kom i etablert spill, da John Carew dro seg fri på kanten, Eirik Bakke hoppet over innlegget, og Leo på en måte kapitulerte for sin største uvenn denne kvelden: Ballen.

Legger vi til at Ukraina fikk seks sjanser - flere av dem riktig nok ikke like store som de Norge fikk - så er bildet komplett. Og det er kølsvart.

Norges syltynne offensive bidrag til kampen, skyldtes først og fremst manglende evne til å gi John Carew den støtten han trengte. Jeg satt og led med Carew i hans ensomme kamp med to midtstoppere, løpende etter tidvis elendige framspill. Bare Norges beste spiller i kampen, Petter Rudi, var i stand til å vise Carew en viss kollegialitet.

Hvis det er noen trøst: Norge fungerte bedre enn på lenge defensivt, til tross for at den relativt ferske venstrebacken - Vidar Riseth - til tider sleit kraftig.