I GÅR var landslagstreninga stengt, men du trenger ingen telepatiske evner for å se at det som skjedde der ikke representerte den store fornyelsen i norsk fotball.

For tida er det ikke norsk det som er nytt i Norge. Det er brasiliansk.

Og det ble presentert på Nadderud stadion mandag, der Stabæks Alanzinho takket for nysignert kontrakt med et dribleraid ingen før hadde sett på en norsk toppkamp. Dribleren selv fortalte at han hadde utført kunststykket flere ganger før på trening, og la oss håpe at de øktene ikke var lukket for publikum. Det hadde i så fall vært et originalt brudd på åndsverkloven.

For Alanzinhos kunst er til for å deles. Helst med unge spillere med norsk pass.

HER ER utfordringen for landets største sportsfamilie på det som helst skal være en festdag. Intet fotballag i Norge har større symbolkraft enn A-landslaget for herrer, men nå viser dette mannskapet knapt noen tegn på fornyelse.

I beste fall burde oppkjøringen til en internasjonal kvalik vært preget av debatt om nye spillere og nye muligheter basert på en vårsesong der selve fotballen er mer populær enn noen gang, men nå er det et misforhold mellom veksten i Tippeligaen og manglende utvikling på landslaget.