En dribler fra sandkassa

Det nye norske er brasiliansk.

I GÅR var landslagstreninga stengt, men du trenger ingen telepatiske evner for å se at det som skjedde der ikke representerte den store fornyelsen i norsk fotball.

For tida er det ikke norsk det som er nytt i Norge. Det er brasiliansk.

Og det ble presentert på Nadderud stadion mandag, der Stabæks Alanzinho takket for nysignert kontrakt med et dribleraid ingen før hadde sett på en norsk toppkamp. Dribleren selv fortalte at han hadde utført kunststykket flere ganger før på trening, og la oss håpe at de øktene ikke var lukket for publikum. Det hadde i så fall vært et originalt brudd på åndsverkloven.

For Alanzinhos kunst er til for å deles. Helst med unge spillere med norsk pass.

HER ER utfordringen for landets største sportsfamilie på det som helst skal være en festdag. Intet fotballag i Norge har større symbolkraft enn A-landslaget for herrer, men nå viser dette mannskapet knapt noen tegn på fornyelse.

I beste fall burde oppkjøringen til en internasjonal kvalik vært preget av debatt om nye spillere og nye muligheter basert på en vårsesong der selve fotballen er mer populær enn noen gang, men nå er det et misforhold mellom veksten i Tippeligaen og manglende utvikling på landslaget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JO DA - det ble skapt et kunststykke på den landslagstreninga som var åpen på mandag. John Arne Riises volleyscoring ute fra høyresida der ballen føyk tett ned ved motsatt stolpe, var på nivå med det beste du får se av scoringer i denne EM-sesongen, men foreløpig får den passere som et flott unntak. Landslaget er ikke med i EM; norsk fotball sliter med å få fram nye stjerner og forventningene til kveldens treningsøkt mot Uruguay har vært så labre at Åge Hareides ordlek med egen jobb er blitt hovedsaken.

Det er sjelden en trenerjobb.

En dribler fra sandkassa

FOR DET viktigste arbeidet foregår fortsatt i bredden, der Åge Hareide dro på seg den røde hjemmetrøya og reklamerte for Hareid Elektriske på lagbildet sammen med spillerne i deres egentlige hjemmedrakter. Rett etter at den prisbelønte Dagblad-fotograf Arnt E. Folvik stilte opp landslagsgutta til dette bildet mandag kveld, startet Alanzinho dribleserien sin ute på Nadderud.

Det var et pussig sammentreff. Omtrent samtidig med at en brasilianer forklarte et norsk publikum hvordan fotball kan spilles, stilte Norges beste fotballspillere opp i sine første lokale klubbdrakter. Disse draktene representerer de beste verdiene i den særegne norske idrettsbevegelsen; samholdet, den sosiale treninga, omsorg, det å dele tid med andre og det å bli sett. Men hvordan er det mulig å kombinere utviklingen av den fineste fotballkunsten med det å bevare en fotball som sosial bevegelse?

ETTERSOM alt ser ut til å skje samtidig, baler Norges Fotballforbund med dette spørsmålet mer enn noen gang. Aldri har sporten hatt større vekst i bredden, aldri har treningsmulighetene vært så gode, aldri har topplederne sittet med mer penger mellom hendene; likevel:Sjelden har forventningene til landslaget vært så små.

Serieleder Stabæk får neppe en spiller på banen i kveld, og det er ikke hos vårens lag at det kommer den nødvendige fornyelsen etter to nesten-kvaliker. Både stopper Morten Skjønsberg, sideback Bjørnar Holmvik og den snart hele skadefrie midtbanespilleren Henning Hauger har lenge hørt til Norges mest lovende, men ennå er ikke nivået bra nok til å bedre norsk fotballs internasjonale status. Vi må være så ærlige å si at serieledernes fantastiske poengvinnende øyeblikk har kommet som et resultat av de seks utenlandske offensive spillerne.

Og det er ærlig talt ikke bra for det landslaget som skal hente kandidater nettopp fra de hjemlige toppklubbene.

DEN SAMMENHENGEN skjønner selvsagt også de som har det faglige ansvaret for den nasjonale talentutviklingen. Det er derfor de nå foreslår å ta enda et steg mot sandkassa i det toppfotballsjef Per-Mathias Høgmo ber om mer kvalifiserte trenere for landets 8-åringer.

Høgmo har helhetssyn bra nok til å skjønne at han samtidig må ta debatten om topping av barnelag, krav til tidskrevende spesialisering for unger og alle de andre temaene rundt tidlig læring som naturlig følger spennet mellom individuell maksimal utvikling og en bred sosialisering. Det er derfor han i gårsdagens Dagblad lanserte tanken om flere faglige utdannete trenere til aldersgruppen fra 8 - 13; altså i den perioden da de fleste talentene fortsatt spiller med trøya til sin lokale klubb.

DER ER et riktig forslag. God faglig skolering, innebærer også forståelsen av at de største ballkunstnerne trenger en helhetlig utvikling for å prestere maksimalt. Fotball er framfor alt et sosialt spill.

SØRAMERIKANSK MAGI: Alanzinhos kunst er til for å deles. Helst med unge spillere med norsk pass, skriver Esten O. Sæther. Foto: KYRRE LIEN/SCANPIX
SØRAMERIKANSK MAGI: Alanzinhos kunst er til for å deles. Helst med unge spillere med norsk pass, skriver Esten O. Sæther. Foto: KYRRE LIEN/SCANPIX Vis mer

Alanzinhos dribleserie var ikke det eneste brasilianeren gjorde på Nadderud den mandagskvelden. Faktisk kom dette kunststykket i en ellers ganske middels kamp. Brasilianeren har fortsatt mange svakheter som lagspiller, og det er ikke uten grunn at Stabæk til slutt fikk underskriften hans på en ny kontrakt. De store internasjonale klubbene sto faktisk ikke i kø.

Sett i perspektiv har også norsk landslagsfotball på 29. plass på FIFA-rankingen kommet et godt stykke. Vi trenger absolutt flere utøvere med større individuelle, tekniske ferdigheter, men vår måte å løse fotballspillet på, har likevel gitt brukbar suksess for en liten nasjon.

Sånn er det ingen grunn til å stikke hodet i sanden selv om vi nå skal lete etter talenter ned mot barnehagealderen.