En fin medalje for sporten

Thomas Alsgaard gikk selv ut i sporet og fortalte sannheten om nivået i nasjonalsporten vår.

BEDRE FØR:. Nivået i norsk langrenn var høyere i glanstida med Thomas Aalsgaard og Bjørn DæhlieOslo, men akkurat det bør bare være en ekstra grunn for miljøet til å finne ut hvordan vi kan få ny framgang i klassisk langrenn. FOTO: ARNT E. FOLVIK / Dagbladet
BEDRE FØR:. Nivået i norsk langrenn var høyere i glanstida med Thomas Aalsgaard og Bjørn DæhlieOslo, men akkurat det bør bare være en ekstra grunn for miljøet til å finne ut hvordan vi kan få ny framgang i klassisk langrenn. FOTO: ARNT E. FOLVIK / DagbladetVis mer

DET er slett ikke flaut for et par hundre mer eller mindre proffe norske langrennsløpere å bli slått av Thomas Aalsgaard på 15 km klassisk. Til det har et sånt ord alt for lite med denne utholdenhetssporten å gjøre og en aldrende Aalsgaard alt for god.

Men uansett er resultatet til ettertanke. For når kunne sist en TV-reporter i NRK ganske ubesværet ta på seg headsettet og kommentere en konkurranse der den ene unggutten etter den andre aldri rakk fram til sluttida hans?

Bare denne innspurten i seg gjorde  direktesendingen fra Steinkjer til et lite stykke nydelig sportshistorie.

FOR egentlig er det selve den norske idrettshistorien vi snakker om i vurderingen av nivået på denne distansen. I langrenn har 5-mila alltid vært selve kongeløpet, mens 15 km klassisk har tatt tempen på resten av adelen i sporet.

Med Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby i fin form og Petter Northug på vent i sykesengen, er medaljesjansene i VM om en måned ok nok. Det er ikke de aller beste som er det største problemet; bare at de er blitt så få.

Eller som Thomas selv sa mens han passe beskjedent småpratet i det medaljesjansene styrket seg for hver løper som kom etter ham til passering:

_Dette er vel litt i overkant.

FØR var det selve bredden i toppen som pleide å være akkurat det. Norsk langrenn på rask framgang fra tidlig på 90-tallet var særtegnet av alle de gode klassiske løperne.

Egentlig hørte Thomas ikke helt hjemme blant dem. Han var fristilspioneren som hadde skaffet seg den sjeldne elegansen gjennom alle de lange øktene uten staver. Nå har han på rask vei mot 40-tallet testet enda noe nytt som ivrig turner i forsøket på å bygge opp effektive stakemuskler til vinterens langløp..

_Det er lurt å trene på nye ting, kommenterte han selv de uvanlige forberedelsene sine, og er muligens i kjernen av løsningen på hvordan vi på igjen kan komme i forkant av den internasjonale utviklingen i den gamle nasjonalidretten vår. Vi må lete etter andre svar enn de som automatisk blir gitt i klubbene landet rundt.

I SÅ MÅTE var denne medaljen bra for hele miljøet. I flere år har stagnasjonen i klassisk langrenn vært et diskusjonstema i sporten. Sist vår ble det satt i gang nasjonale tiltak, og ingen forlanger kvikke løsninger. Det er mye viktigere å beholde nysgjerrigheten for så å utvikle treningsformer som kan gi en ny storhetstid.

En bronsemedalje til en løper som egentlig ga seg for sju år siden, pirrer denne nysgjerrigheten. I hvert fall om Aalsgaard sitt resultat ikke blir bortforklart med løypeprofil og ski.

For det har aldri vært flaut å lære av gamle folk.