STOLTE SJEFER:  Trener Cesare Prandelli og hans stab har revolusjonert den italienske landslagsfotballen. Det kan like gjerne holde til EM-gull. FOTO: AFP/ Giuseppe Cacace.
STOLTE SJEFER: Trener Cesare Prandelli og hans stab har revolusjonert den italienske landslagsfotballen. Det kan like gjerne holde til EM-gull. FOTO: AFP/ Giuseppe Cacace.Vis mer

En finale mellom to gode

Den italienske fotballrevolusjonen gjør at dette blir gøy uansett.

DER det var lett å ta parti  mens et Nederland i sportslig ubalanse forsøkte å sparke Spania ut av VM-finalen for to år siden, blir søndagens kamp et møte mellom to lag som begge vil skape sitt eget angrepsspill for å vinne.

Det betyr ikke at det kommer til å se likt ut på banen, men målet er det samme:

•• EM-gullet skal vinnes på egne, positive ferdigheter.

Det vil gi en god mester uansett.

SLIK blir også denne turneringen stående som et eksempel på at angrepslyst lønner seg. Eller som den italienske landslagssjefen Cesare Prandelli selv konkluderte etter den overbevisende seieren mot Tyskland:

_Vi er i EM-finalen fordi vi spilte fotball fra start.

På to år har Prandelli reformert den destruktive tenkningen som historisk har preget den italienske fotballskolen. Rett før hans første internasjonale finale er det ingen vei tilbake:

_Det vil være en skam å ta vekk det vi har jobbet for i disse årene, sier han om sitt nye angrepsorienterte spill.

FOR her kommer det mer. Eller som Cesare Prandelli både spurte seg selv og svarte på spørsmålet sitt etter å ha sett den nye offensive tenkningen bli til 833 pasninger og 35 skudd mot England i en kvartfinale der engelskmennene i beste fall sprang etter ballen:

_Har vi klart en taktisk revolusjon? Vi har så vidt begynt. Men vi er nødt til å prøve. Hvis ikke vi i framtida er fornøyd med å se EM og VM på TV'en, må vi forandre spillet vårt. Uten å tenke resultat fra første minutt.

Har du hørt en italiensk fotballsjef snakke så avslappet om sporten sin før? Prandelli har sagt det samme siden han overtok dette landslaget etter at Italia i gammel utgave under forgjengeren Marcello Lippi fort forsvant fra VM i Sør-Afrika uten å etterlate særlig mye sorg.

DA passer det bra for de som fortsatt er mest interessert i resultater, at denne offensive omleggingen knapt har endret det tette forsvarsspillet laget tradisjonelt har vært forbundet med.

Det er mest mentaliteten som er blitt en annen. Fortsatt er både markeringene og taklingene tøffe nok, men det gjenomført destruktive er forsvunnet under Prandellis ledelse. Oppmerksomheten er bevisst flyttet fra de vanlige formidable forsvarskjempene opp til Andrea Pirlos eleganse og Mario Balotellis gjennombruddskraft.

ALT dette er sannsynligvis også nødvendig for å slå Spania i finalen. Der kommer spanjolene fortsatt til å ha mer mye ball total, men allerede i åpningskampen mellom disse to lagene viste italienerne i lengre perioder sine offensive kvaliteter. Det betyr at seier er mulig på noe annet enn kontringer i tomrommet bak de offensive spanske backene. Italienerne har kvaliteter til å spille ut selv de beste motstanderne gjennomi etablerte angrep slik det seinest skjedde før 1 - 0 mot Tyskland i semifinalen.

Men om det ikke lenger er noen grunn til å sette spørsmålstegn ved den italienske angrepsviljen, går det an å lure på orken. Mange av spillere virket fullstendig kjørt etter semifinalen torsdag kveld, og mot Spania må det løpes. I gruppespillskampen løp de samlet 6 kilometer lenger enn spanjolene. Med en dag mindre hvile fram til finalen, er det en forskjell som merkes utover i kampen.

For fotballen forblir likevel den nye italienske angrepsgleden den avgjørende forskjellen.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.