SEG SELV NOK:  Ved å presse igjennom Norges vilje i skisporet gjør de norske lederne sporten mindre populær hos hjemmepublikummet. FOTO: Tormod Brenna / Dagbladet
SEG SELV NOK: Ved å presse igjennom Norges vilje i skisporet gjør de norske lederne sporten mindre populær hos hjemmepublikummet. FOTO: Tormod Brenna / DagbladetVis mer

En flau norsk protest

Hvilken glede har vi av å være oss selv nok i skisporet?

NÅR sportens vanligvis tøffeste gutt må ty til barndommens sikksakk-gåing for å holde konkurrentene bak seg, er det selvsagt dumt. Men for de som har jaget i konkurranserus gjennom skisporet, er sånt til å skjønne. Petters mislykkete manøver på vei mot de forgjettede bonussekundene forleden, er omtrent som en såkalt "profesjonell feil" på fotballbanen; altså noe du gjør der og da fordi det tjener øyeblikkets eneste hellige målet:

•• Det å vinne for enhver pris.

Den norske protesten i tilnærmet edru tilstand ett døgn seinere tjener bare til å befeste inntrykket av at norsk langrenn fortsatt er en sær selvrettferdig gjeng.

HISTORISK sett har skilederne våre alt for ofte plassert seg i den posisjonen. Som kulturbærere i alle de tradisjonelle nordiske skidisiplinene har det helst vært oss som mener vi kan alt, i sur trass mot alle de andre.

Denne norske særheten har sjeldent tjent sporten. Om meningen var å styrke disse snøavhengige og sårbare idrettene, har taktikken gang på gang vist seg å være mislykket. Sett i perspektiv er dette ganske så naturlig:

••  Når utgangspunktet er at du alltid har rett, blir du fort deg selv nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat som engelskmennene i internasjonal fotball altså, eller som sportsjef Åge Skinstad og langrennslederne hans nede i Tour de Ski.

DET problemet har nok den norske ledelsen vurdert før de la inn appellen om at Petter Northug skulle slippe med en advarsel og så få tilbake de 15 tapte bonussekundene. I utgangspunktet er det flere ellers fornuftige karer i denne ledergjengen. Desto mer overraskende er det at de sammen ikke evner å se ut over den naturlige reaksjonen det er å forsvare egne løpere.

Eller som Skinstad selv formulerte det idet han leverte gårsdagens protest:

_Vi må tåle å bli oppfattet som dårlige tapere.

I det internasjonale langrennsmiljøet har han nok rett i den vurderingen. Der har de måttet vende seg til den norske retthaverske innstillingen, og møter de gjentatte protestene med skuldertrekk. Det er forlengst blitt typisk norsk å være elendige tapere.

Men når det gjelder tålegrensen på hjemmebane, kan denne skiledelsen snart få seg en overraskelse.

SEINEST etter forrige utenlandstur måtte skipresident Sverre Seeberg korrigere virkelighetsoppfatningen til langrennssjefene. Mens de kavet rundt i unnskyldningene i løssnøen i La Clusaz, satt Seeberg hjemme og skjønte styrken i den misnøyen som nå brer seg i det store norske idrettspublikummet:

•• Like før VM ser folk en oppførsel i og rundt skisporet de fleste ikke vil identifisere seg med.

For mange av skiløperne som skulle skinne under en leken folkefest i Holmenkollen, har i stedet brukt vinteren til å sutre.

EN slik gryende misstemning snur du ikke ved å finlese nærmeste rennreglement for å lure den beste løperen din unna en naturlig straff. Muligens har de norske skilederne rett i regeltolkningen, men etter en serie unødvendige kludrete episoder rundt Petter Northug  hjelper det ikke lenger å vinne idrettsjussen:

••  Nå er det hjemmepublikummet som må vinnes.

Da er det bare trist at ingen rundt Petter Northug tilsynelatende skjønner sitt eget beste. Det gjør både ham og sporten dårligere, og stadig flauere å være norsk langrennsvenn.