DET ER LETT å bli glad i Henrik Ingebrigtsen som idrettsutøver. Han er så direkte og ærlig i alt han gjør både på og utenfor banen, at du umiddelbart skjønner at dette er materiale til de aller største prestasjonene.

Eller som han ganske greit sa det etter å ha spurtet inn til den imponerende 5.plassen på 1500 meter i går:

_I neste OL i Rio om fire år kommer jeg som medaljefavoritt.

Har du hørt det bedre sagt siden Petter Northug begynte å beskrive sine egne muligheter for noen vintere siden?

HENRIKS HODE er visst bare fylt av stadig nye muligheter for å bli god fortest mulig. Det var derfor han ikke engang trengte å få igjen pusten etter langspurten som ga en sterk ny norsk rekord, før han pratet om nye sjanser.

For kunne han ikke startet taktomslaget litt før? Eller burde han ikke hatt litt mindre respekt for de antatt raskere løperne rundt seg? For var det egentlig noen vits å ha så mye krefter igjen ved målpassering på en olympisk 1500 meter?

Slike spørsmål ble analysert på direkten bare noen minutter etter at Henrik kom tre tiendedels sekund for seint til OL-medalje, og han kommer til å finne de rette svarene. En løper som bruker det som nettopp er tapt til det som snart skal vinnes, gjør som regel det.