OGSÅ SVAK:  Thor Hushovd har sprukket igjen. Her i ganske fersk utgave som proff under Tour de France 2002 der han fikk krampe etter å ha ledet feltet et par timer underveis. FOTO: Dagbladet/Daniel Sannum Lauten.
OGSÅ SVAK: Thor Hushovd har sprukket igjen. Her i ganske fersk utgave som proff under Tour de France 2002 der han fikk krampe etter å ha ledet feltet et par timer underveis. FOTO: Dagbladet/Daniel Sannum Lauten.Vis mer

En ganske sårbar mester

Thor Hushovd er den beste syklisten Norge noen gang har hatt. Men han var heldigvis ingen komplett syklist.

FORTELLINGEN om norsk sykkelsport er delt i historien om det som skjedde før og etter Thor Hushovd. Så sentral har 36-åringen vært for oss i denne sporten. Her er det ikke bare snakk om VM-gull, et par grønne sprinttrøyer i  Tour de France eller de mange triumfene på enkeltetappene i syklingens største konkurranser som hver for seg holder i sportens historiebøker:

•• Dette er utøveren som har gjort sykling til en norsk sport.

Det er Hushovd som er grunnlaget for den sommerlige Tour de Francen hypen på TV, den ekstreme framgangen i sykling som mosjonsidrett og all den gode satsingen som er i ferd med å gi Norge en brukbar bredde internasjonalt.

Og alt dette fordi han heldigvis aldri har vært den komplette sykkelrytteren.

DET kunne vært kleint i en periode der prestasjonene til de største mesterne og sammenlagtrytterne en etter en er blitt avslørt som juks.

Lenge var det vanskelig nok for Thor bare å snakke om jukset. Han ble tverr og sur over de gjentatte spørsmålene om syklingens skyggeside, og skjønte kanskje ikke at det å snakke ned denne idretten ble helt avgjørende for å få til den endringen som tross alt har skjedd de siste årene.

Etter hvert ble han bedre til å tåle dette søkelyset og tydeligere utad i sin egen kritikk av hemmelighetene som svinebandt den internasjonale sykkelsporten. Det kostet kanskje en del internt, men nå i etterkant vil han se at nettopp denne endringen var nødvendig for å kunne legge opp med ryggen helt rak.

asfalten var det nettopp alle svakhetene vi så underveis som gjorde Thor Hushovd til vår mann. I en sport med umenneskelige krav, var han svært menneskelig:

•• Hushovds muligheter til å vinne var tett knyttet til løypeprofilen.

Joda; han presterte tidvis opp mot det kraftfulle kallenavnet "Oksen fra Grimstad", men bare tidvis. Kapasiteten var slett ikke total. Thor Hushovd ble frakjørt, Thor Hushovd sprakk og Thor Hushovd misset på formen. Alt det som er naturlig i felt med mange veldig gode idrettsfolk og alt for mange juksere, forble naturlig.

Sett i etterkant er akkurat det fint å ha på CVen etter å ha jobbet i internasjonal sykkelsport fra 2000 til 2014.

SAMTIDIG løfter Hushovds mange enkelttriumfer i disse årene også norsk toppidrett. Med den sentrale idrettslederen Atle Kvålsvoll som personlig trener har det vært en tett sammenheng mellom Olympiatoppen og utviklingen av Thor.

Mesterstykket var VM-gullet i 2010. Det kom som et resultat av en systematisk utvikling av en forholdsvis tung sprinter til en rytter med utholdenhet til å følge feltet opp de hardeste partiene.

Rundløypa i australske Geelong det året hadde to bakker underveis med stigning opp mot 9,1 og 7,9 prosent; altså partier som vanligvis ville vært i røffeste laget for sprinterne. Men dette var akkurat det terrenget Kvålsvoll og eleven hans gjennom en langsiktig omlegging av de daglige treningsøktene hadde forberedt seg på å mestre. Det gjorde at Thor klarte å henge på helt inn til den avgjørende spurten.

DEN triumfen gjør også at det er blitt en linje mellom den tradisjonelt sterke norske utholdenhetsidretten og prestasjonene i internasjonal sykling. Rundt samarbeidet mellom Hushovd og Kvålsvoll er det kommet flere eksempler på det, og for hver av disse vellykkete karrierene blir miljøet stadig sterkere.

Men Thor Hushovd var altså definitivt størst.

At han var det med all sin svakhet, gjør dette til den gode avslutningen på en av de største karrierene i norsk idrett.