En glad gutt

Jon Carew er bare en kul fyr.

NÅR JOHN CAREW INVITERER kjente og ukjente til årets party i Oslo mens han er hjemom på sommerferie, stiller han seg lagelig til for hogg. Misunnelse er et utbredt karaktertrekk hos mange nordmenn. Derfor vil mange si: Hva er det egentlig John Carew tror om seg selv? Er han blitt så høy på pæra at han tror kongelige og kjendiser står i kø for å komme på en fest sammen med ham?

MEN JOHN CAREW ER BARE en kul fyr. En gutt på 21 år fra Lørenskog som allerede har realisert enhver fotballspillende guttunges drøm: Å spille finalen i Champions League på et av verdens to beste klubblag. Og han tjener så mye penger at han uten å ha dårlig samvittighet kan bruke et par millioner på å kjøpe seg en Porsche 911 Turbo med 420 hk under panseret. Men alle som har opplevd John Carew på nært hold, vet også hvor jordnær og likandes han er.

MED EN FAR FRA GAMBIA og en mor fra Heidal skal det også godt gjøres å bli jålete. Denne miksen av røtter i Gudbrandsdalen og Afrika har nok bidratt til at John Carew virker ydmyk i forhold til livets realiteter, som f.eks. rasisme. Han tar godt vare på familien sin og er oppriktig glad i sine venner. Bestemor i Heidal får hver jul besøk av John. Da deler han ut premier til de yngste fotballspillerne i bygda og spiller litt med de guttene som var med ham på løkka i sommerferiene. Og da Carew byttet trøye med David Beckham, ga han den til jentelaget i Heidal, slik at de kunne auksjonere den bort. Også storfamilien i Gambia får økonomisk hjelp.

b>NORGE HAR ETTER HVERT fått mange fotballmillionærer. Drillos suksess på 90-tallet og en løpsk pengekarusell har ikke nødvendigvis hatt en positiv innvirkning på den menneskelige reaksjon som ofte følger med plutselig rikdom og heltestatus. For å si det sånn: Ikke alle tåler suksess like godt. Et innblikk i dette fikk vi gjennom Myggens bok i fjor høst da han var så åpenhjertig å røpe noen av utskeielsene i landslaget. I Tyskland sitter det en tidligere norsk landslagskeeper på en reservebenk. Han snakker fortsatt ikke med Dagbladet fordi han mener vi skrev for kritisk om ham for flere år siden da han satt på en annen reservebenk.

NÅR SELVBILDET TIL idrettsutøverne blir så stort at de ikke ser andre enn seg selv i speilet, blir det problematisk. Men dette gjelder altså ikke våre største helter som Solskjær og Carew. Kanskje er det en sammenheng: Kanskje har de nådd lenger enn alle andre norske fotballspillere nettopp fordi de er så bevisste på å være seg selv, selv om de lever under press som forbilder i et kommersielt sirkus.

JOHN CAREW ER RAUS nok til å unne seg selv - og andre - en god fest. Han setter riktignok en ny standard ved å invitere flere hundre til en spansk helaften midt i Oslos gater - det er et stort sprang fra pølsefestene på klubbhuset i Lørenskog - men er ikke det bare fantastisk hyggelig? Endelig er det slutt på at ordfører inviterer til kaffe og kaker på kommunehuset-tilstelningene når en helt vender hjem. John Carew og hans party er uttrykk for en ny generasjon helter og en ny tradisjon for festligheter.

VIVA LA FIESTA, CAREW!