En gråtende seiersmaskin

Du er ikke så tøff, Olaf. Heldigvis. Esten O. Sæther kommenterer.

SÅ STOD muskelberget på seierspallen igjen og sippet. Den røffe Vestfold-bonden som siden siste gull har fått en olmt utseende riksløve tatovert mellom skulderbladene, prøvde å stemme med på andre linje i \'Ja, vi elsker dette landet\', men det ble ikke mye trøkk og oppdrift i \'som det stiger fram\'.

Alt det dynamiske; hele det mekaniske muskelspillet som pumpet opp på Olafs stålvilje hadde presset fram enda et olympisk gull, var borte. Søkk vekk. Øverst på pallen stod plutselig en liten gutt mellom de to andre røslige medaljevinnerne og fomlet etter verselinjene mens han knep øynene sammen for å beholde litt av konsentrasjonen og ikke gråte for mye.

For oss var det en rørende scene fra et stort idrettsliv; for Olaf Tufte kanskje de sekundene som gjør at seiersmaskinen hans fortsatt dundrer og går.

SETT UTENFRA er Olaf kraftbonden med traktorcapsen på snei som lenge samlet resten den ypperste norske atletfamilien til tømmerkasting og andre karslige plenleker hjemme på gården.

For de som bygger fortellingen om den vellykkete norske produksjonen av toppidrettsutøvere, har Tufte vært selv totempælet. Mytene om hvor mye han trener er spredd til hvert norsk garderobemiljø med respekt for seg selv:

- Gjør som Olaf Tufte, jenter og gutter; så vil dere bli gode!

ETTERPÅ er det lett å se at den eneste som er blitt virkelig god, er Olaf selv.

I hvert fall i roing; denne mest tradisjonsrike norske vannsporten som har levert medaljer til nasjonen fra hvert eneste OL siden München i 1972. Nå er Tufte eneste norske deltaker i Beijing; akkurat som han er alene i sporten om å holde et internasjonalt nivå.

RØRT GULLVINNER: Olaf Tufte dediserte OL-gullet til familien og støtteapparatet sitt. For oss var det en rørende scene fra et stort idrettsliv; for Olaf Tufte kanskje de sekundene som gjør at seiersmaskinen hans fortsatt dundrer og går, skriver Esten O. Sæther. Foto: SCANPIX
RØRT GULLVINNER: Olaf Tufte dediserte OL-gullet til familien og støtteapparatet sitt. For oss var det en rørende scene fra et stort idrettsliv; for Olaf Tufte kanskje de sekundene som gjør at seiersmaskinen hans fortsatt dundrer og går, skriver Esten O. Sæther. Foto: SCANPIX Vis mer

Da går det an å spørre om hva bragdene hans egentlig er godt for, med mindre han selv yter enda mer og bruker de siste sesongene som aktiv til å løfte opp et helt lag.

Det siste kan ingen kreve. Det må være lov å legge opp med to individuelle OL-gull. Vel har Tufte vært Olympiatoppens kjæledegg i årevis, men han har da også gitt resultater tilbake.

Usikkerheten gjelder mer hva disse resultatene egentlig gir, bortsett fra sterke øyeblikk for utøveren og oss som ser på.

Skjønt der har historien om Olaf Tufte mer enn følelser å by på.

FOR dette var den første topputøveren fra den godt voksne norske gullrekka som gikk inn. I løpet av lekene kommer det to til når Eirik Verås Larsen og Gunn Rita Dahle også skal forsvare seirene sine fra Athen 2 004.

De tre gullvinnerne har tre ting felles:

** Høy alder, dårlig norsk rekruttering i øvelsen sin og en spesiell evne til å levere når de er presset.

Det er lett å fokusere på de to første punktene. Individuell norsk sommeridrett produserer enere på et tynt grunnlag. Samtidig er det grunn til å se på hvorfor de få vi har presterer så godt.

En gråtende seiersmaskin

OLAF TUFTE, Eirik Verås Larsen og Gunn Rita Dahle har vist ekstrem lyst til å vinne selv etter seiersrekker som i utgangspunktet virker lange nok. Det kan skyldes tilfeldige egenskaper hos de tre, men karrierene deres har et interessant felles trekk:

** Alle kom seint i gang med å dominere øvelsene sine.

Gunn Rita var 23 år før hun i det hele tatt konkurrerte på terrengsykkel, Eirik Verås Larsen kom sakte bakfra i det norske feltet av padlere mens foreldrene til Olaf sendte pluggen sin på motorcross for å få litt av energien hans ut av kroppen.

FØRST som 18-åring ble han med noen kamerater bort på trening med Horten Roklubb. I de landene som mest systematisk utvikler individuelle olympiske vinnere, ville Olaf vært veid, målt og testet ti, tolv år tidligere for å finne ut om han i det hele tatt egnet seg for sporten.

I en norsk idrettsdebatt der kravet om tidlig spesialisering stadig gjentas litt kraftigere, er det verdt å få med seg at vi fortsatt vinner våre største seire gjennom en annen tenkning.

Langsiktighet og tålmodighet er ikke nødvendigvis dyder som holder helt fram i alle øvelser, men det holder kanskje til vårt bruk.

En enslig gråtende seiersmaskin er tross alt et vakrere syn enn en steril maskinpark med olympiske vinnere.

<B>NASJONALSANGEN FIKK FRAM TÅRENE:</B> Olaf Tufte gråt da han vant i Athen i 2004, og han gjorde det igjen etter gullet i Beijing.