SKAL SLÅ DISSE: Da Lars Lagerbäck og toppfotballsjef Nils Johan Semb gikk gjennom premissene for Nations League i fjor høst og samtidig presiserte at motstandere fra seedingsnivå tre er lag vi skal slå alle dager både borte og hjemme, uansett hvem det er, var grunnlaget lagt for landslagets internasjonale høst 2018. Foto: Andreas Lekang / Dagbladet
SKAL SLÅ DISSE: Da Lars Lagerbäck og toppfotballsjef Nils Johan Semb gikk gjennom premissene for Nations League i fjor høst og samtidig presiserte at motstandere fra seedingsnivå tre er lag vi skal slå alle dager både borte og hjemme, uansett hvem det er, var grunnlaget lagt for landslagets internasjonale høst 2018. Foto: Andreas Lekang / DagbladetVis mer

Norge møter Bulgaria, Kypros og Slovenia i Nations League

En grei trekning for et ugreit fotballandslag

Før du eventuelt innbiller deg at Nations League er en EM-snarvei for Norge, tenk det stikk motsatte. Dette blir vanskelig.

DET KUNNE FORT VÆRT litt verre, det må sies. Romania eller Montenegro for eksempel. Det kunne blitt lettere også om ikke UEFA hadde lagt inn et klimatisk parameter (kulde!) som frarøvet Norge muligheten en plass i den desidert enkleste gruppa. Men Bulgaria, Kypros og Slovenia er de vi fikk og sånn blir det.

Ifølge NFFs ambisjoner og handlingsplan, som handler om alle de sluttspillene vi ikke har deltatt i siden årtusenskiftet, burde det være grei skuring.

I forhold til faktum, det vil si tilstanden/kvaliteten på Norge herrer A, er det mange fartsdumper å se.

FOR Å TA det uomtvistelige først: Norge må vinne gruppa for å få muligheten til å spille om en av de fire EM-billettene UEFA deler ut med dette konseptet. De fire gruppevinnerne går så videre til et play off som spilles våren 2020, etter at den ordinære EM-kvalifiseringen er spilt gjennom 2019. Hvis en eller fler av gruppevinnerne i Nations League allerede har kvalifisert seg gjennom det ordinære gruppespillet vil de beste toerne få sjansen.

DIT ER DET langt. Og vanskelig. Der Norge er nå er alt vanskelig. For selv om spranget fra 84 til 59 på FIFA-rankingen per alle definisjoner kan måles som framgang gjennom 2017, er det analysene og tallene bak tre seirer, to uavgjort og fire tap som forteller sannheten.

Selv om den defensive organiseringen er blitt bedre er ikke den lesingen like lystig.

DA LARS LAGERBÄCK og toppfotballsjef Nils Johan Semb gikk gjennom premissene for Nations League i fjor høst og samtidig presiserte at motstandere fra seedingsnivå tre er lag vi skal slå alle dager både borte og hjemme, uansett hvem det er, var grunnlaget lagt for landslagets internasjonale høst 2018. Ut fra NFFs ambisjoner vil det ikke bare være en skuffelse om Norge ikke vinner gruppa. Det vil være for dårlig. Men ut fra faktum – som 1) gledelig forteller at Norge ikke tapte hjemme i 2017 (to seirer og to uavgjort), 2) dessverre forteller at målforskjellen på 13–13 er noe flatterende med tanke på 8–0 seieren i San Marino, og 3) avslører svakhetene på bortebane, der mangelen på offensive bidrag og skapte sjanser nesten skremmer mer enn fire tap på fem kamper (SM eneste seier) – vil jeg påstå det er en prestasjon om vi klarer det.

Ja, det er greit å si at tida er inne for at Norge igjen skal komme seg tilbake på hesten.

Når der sagt, hvis man ikke skjønner at det er viktig å kunne ri for å bli sittende er det fort gjort å ramle av både i Bulgaria, i Slovenia og på Kypros.

NÅR DEN VANLIGE formen for kvalifisering starter i 2019 vil Norge møte lag fra alle fem/seks seedingsnivåene. Utfordringene til høsten, som altså er vanskelige nok basert på tilstanden og kvaliteten på norsk landslagsfotball, er derfor lettere enn runde to. Mye lettere. Men så er det dette med tid da, og trening, samhandling utvikling håp og tro.

Det er der Norges sjanser ligger.

At vi faktisk blir bedre.

For da vi rundet av 2017 var vi ikke det.

Selv om landslagsledelsen prøvde å pakke det inn i optimistiske formuleringer var vi ikke i nærheten en gang.