En helt ren finsk mester

Da er det lov å gråte av glede under nasjonalsangen.

DELTE FINSK GLEDE:  Et fint øyeblikk for sporten. Langrenn trenger rene finner som Matti Heikkinen. FOTO: Tor Erik Schrøder / Scanpix
DELTE FINSK GLEDE: Et fint øyeblikk for sporten. Langrenn trenger rene finner som Matti Heikkinen. FOTO: Tor Erik Schrøder / ScanpixVis mer

DET var de to norske gutta som gråt en skvett da den finske nasjonalsangen ble spilt under medaljeutdelingen på Universitetsplassen i Oslo i går kveld. Det var slett ikke for finnenes skyld og etterpå lurte Martin Johnsrud Sundby om tårene egenlig passet seg. Norske langrennsløpere har  ikke hatt spesielt ømme følelser i forhold til sine finske konkurrenter de siste årene, og det har det vel ikke vært særlig grunn til:

•• Inntil nylig var Finland fortsatt en dopet land i den forstand at hverken idrettslederne eller idrettspublikummet hadde tatt et entydig oppgjør med jukset.

Men når verdensmester Matti Heikkinen nå håper at seieren hans skal flytte vekk den skyen av mistanke som har ligget over finsk skisport, er det lett å håpe med.

DENNE sporten er fattigere uten finner. Langrenn er også en del av deres vinterkultur, noe som gjør Mattis fjærlette steg på vei mot det klassiske 15 km-gullet like naturlig som en hvilken som helst norsk løpers seier på distansen.

Når Matti selv rett etter målgang minnet om at han bare var 17 år under dopskandalen i Lathi, er det egentlig en helt unødvendig forsikring om uskyld. Riktignok har det gått opp og ned i prestasjonene i hans lange karriere, men kapasiteten har det aldri vært tvil om. Med ett av de høyeste oksygenopptakene i feltet og med bare 61 kilo å bære på i den bakkete VM-løypa, var dette Mattis løp og Mattis store skidag.

Der og da kunne ingen ting vært bedre. En ren finsk løper i vennlig seiersprat på kongetribunen er akkurat det bildet sporten trenger i et VM som ellers har vært mer enn nok norsk.

OM dette bare er et glansbilde der Matti Heikkinen er en av for få toppløpere som skjønner hva som skal til for å sette strek over landets dopfortid, er det finnene selv som avgjør.

Det er fortsatt ikke mer enn tre sesonger siden de lot sin gamle doptrener Jarmo Riski rusle fritt i målområdet i Kuusamo selv om han er utestengt av det internasjonale skiforbundet (FIS) for livstid som en av arkitektene bak den systematiske doping på det finske landslaget før VM i Lathi 2001.

Samme Riski fikk også fungere som en høyst personlig trener for Virpi Kuitunen og Aino-Kaisa Saarinen i årene etter dommedagen i Lathi uten at det finske forbundet tilsynelatende skjønte sammenhengen mellom mangel på eget oppgjør og internasjonal mistro. De finske lederne søkte til og med om å få utestengelsen opphevet så tidlig som i 2 004.

Det er mildt sagt riski om målet er å få en forsoning med omverdenen.

FØR denne sesongen avsluttet riktignok Aino-Kaisa Saarinen samarbeidet med sin mangeårige hjelper, men det skyldtes ingen ny forståelse av flekkete dopingdømte treneres rolle i en finsk idrett som mest av alt trenger en grundig vask. Eller som Saarinen selv sa det i et intervju med Helsingin Sanomat:

_Jarmo sa at jeg bare kunne ta kontakt med ham hvis jeg trengte hjelp, og det har jeg gjort.

Slik er det fortsatt lettere å glede seg med Matti Heikkinen på hans store dag enn å sette en strek over det finsk idrett har stått for.

Men en ren finsk seier gjør det i hvert fall lettere å håpe.