LOT SEG LURE:Til slutt var også Haugen i buret til å lure. Men det forandrer lite på hockeyguttas strålende VM-innsats. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.
LOT SEG LURE:Til slutt var også Haugen i buret til å lure. Men det forandrer lite på hockeyguttas strålende VM-innsats. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.Vis mer

En herlig hockeygjeng

Det går an å ta et tap selv i en VM-kvartfinale når du vet at dette bare har gjort deg enda bedre.

INGEN i det innerste norske hockeymiljøet lovet noen seier mot verdensener Russland, og det viste seg å være like greit. For i det grensen er nådd for hockeyguttas prestasjoner, gjelder det å se hva som gir fortsatt framgang:

•• For denne gangen var det som skjedde på vei til VM-kvartfinalen viktigere enn hvordan Norge til slutt røk ut.

Det hendte ganske enkelt fordi Norge møtte et lag med spillere som passet en aning tryggere, gikk litt fortere og skjøt hakket bedre enn oss.

Altså ikke fordi dommerne var litt snillere mot store Russland enn lille Norge, og kanskje blåste feil en gang eller to.

DA er det bare å gjøre det disse norske hockeygutta er vant til; trene litt mer altså

I de store lagidrettene rekker ikke alltid det heller for de små nasjonene. Det er i så fall greit nok. I løpet av denne turneringen har det norske landslaget utklasset motstandere vi tidligere i beste fall spilte jevnt med, samt klatret lenger opp på den internasjonale rankingen enn noen gang. Da går det an å tape mot kanskje det aller sterkeste laget, uten å dvele ved et par dommeravgjørelser som kunne være annerledes.

For mot Russland skjedde det meste fortere på isen enn noen gang før i denne turneringen. En stund så det alt for raskt ut. Det var da selv den snart legendariske målvakt Haugen i buret ikke nådde helt opp. Han som måtte ta støyten da pucken fra NHL-stjernen Alexander Ovechkin ved rundvantet spratt til 0 - 1 og selv de skøyteraske hockeygutta i flere minutter var på læret mot overmakten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så var det visst makt i laget vårt likevel.

noen sekunder var det mulig å skjønne hvorfor Norge røk ut som VMs mest effektive lag. For stort lenger varte ikke det norske offensive spillet i denne kvartfinalen.

Likevel maktet altså Per-Åge Skrøder fra en vrien, skrå posisjon å sette inn returen fra Patrick Thoresens skudd til 1 - 1, mens den foreløpige poengplukkmester Thoresen selv ordnet 2 - 2 på en styring i overtall.

Etterpå haglet det med russiske stangskudd og norske utvisninger helt til kampen definitivt var tapt med Haugens egen tabbe til 2 - 3 tidlig i tredje periode. Da var det lett å se at selv dette herlige norske laget har langt å gå for å stoppe de aller beste i avgjørende VM -og OL-kamper.

ELLERS er målmann Lars Haugen en av de som har gått lengst for å bli med på denne norske oppturen. Hockey-CVen hans er ved første gang lesning den litt mollstemte fortellingen om en idrettsgutt som ikke helt oppfylte egne ambisjoner. For hvorfor ellers bytte fra livlige Vålerenga til lille Manglerud Star som tenåring, dra fra satsing i hockeylandet Sverige tilbake til Norge og Sparta Sarpsborg, bli vraket i Lørenskog og til slutt stå arbeidsløs og nedrykket i Manglerud igjen?

Det siste skjedde for litt over ett år siden. Seinere er det blitt en landslagsdebut  et flott VM og en mirakuløs proffkontrakt, før den plutselige suksessen bare fortsatte med en ny vandring; denne gangen fra attraktivt KHL-spill i hvitrussiske Dinamo Minsk til klubbens farmerlag i industribyen Soligorsk.

Der kan Lars spille for et ok lag i en splitter ny ishall, men spesielt glamorøst er neppe profflivet på slettelandet sør i Hvite-Russland. I hovedstaden Minsk er da i det minste hovedveien fra flyplassen til sentrum pyntet og lyslagt for å gi en kulisse av velstand. Resten av Europas siste diktatur har en gråere tone.

er det heller ikke glamoren som har gitt dette norske VM-eventyret. Om målvakt Haugen har trasket den lengste veien fram for å bli så god i ishockey som han kan med sitt talent, har de andre gått sine treningsmil de også.

Tidenes beste mesterskap er skapt på den enkeltes treningsinnsats, slitet for å henge med i de proffe utenlandske klubbene og landslagssjef Roy Johansens mangeårige kloke ledelse i kulissene. På et eller annet nivå har slik lagidrett som regel sin internasjonale begrensning. I møtene med de nasjonene som har mange flere talenter å plukke fra og en sterkere sportskultur å trekke på, er det til slutt naturlig å tape.

Slik hadde det unaturlige allerede skjedd med dette norske laget ved måten de spilte seg fram til denne kvartfinalen. Neste steg er å bygge miljø som tåler enda større løft.

For etter dette mesterskapet må vel også det være mulig?