En historisk kollaps

LISBOA(Dagbladet): På hundre sekunder scoret Zidane de to målene det vil ta hundre år å glemme. I hvert fall hvis du bor hjemme hos fotballsportens mor i England.

Dette var en engelsk kollaps for historien. Uten grunn, uten mening. Ut av ingenting av det Frankrike skapte.

Men desto bitrere, om ikke de engelske spillerne klarer å løfte blikket og se hva laget deres kan:

 EM fikk enda en favoritt før Zidane scoret.

 England i finalen er et bedre tips etter åpningstapet mot Frankrike.

EGENTLIG VAR

dette en kamp engelskmenn flest grudde seg til. Det meste av hovmodet er borte fra fotballens fødeland - spilt vekk etter 38 år uten en internasjonal tittel.

-  Jeg frykter at de franske spissene vil gjøre et esel ut av Ledley King, sa den gamle stopperkjempen Tony Adams på forhånd.

Adams debuterte selv i sluttspill i EM i 1988 med omtrent samme bakgrunn som den ferske Tottenham-stopperen King: -  Jeg var 21 år, godt ansett og trodde jeg var litt av en spiller. Men jeg var vant til å møte langballene til Wimbledon og Watford. Pluteslelig spilte jeg i stedet mot Ruud Gullit og Marco van Basten og ble dratt rundt omkring i forsvarsboksen av nederlenderne. Det var et sjokk.

MEN KING

kom på banen og gjorde Thierry Henry til Frankrikes svakeste spiller. Akkurat som Frank Lampard og Steven Gerrard holdt Zidane og Vieira unna de avgjørende stikkerne til spissene, og guttungen Wayne Rooney kranglet fram svakheten i det franske forsvaret.

Med de siste års strøm av globale stjerner til Premier League kommer ikke ekstrem ballkontroll, balanse og hurtighet lenger som noen overraskelse for engelske spillere.

De har mange av dissse kvalitetene selv.

SVEN-GÖRAN ERIKSSON

ble hentet for å gi landslaget en internasjonal touch. Bare ansettelse av en utlending var et klart tegn på at fotballens mor ikke lenger er seg selv nok.

Det er noe nytt over det engelske landslaget. En annen tilnærming til kampene, en annen trygghet mot favoritten Frankrike, og en mer moden David Beckham. Ledermålet var hans. Beckhams frispark var det siste de franske spillerne gikk igjennom på videospillingen søndag morgen, men det hjalp ikke. Over den røde løperen som dekker lissene på Beckhams sølvsko var veien lagt for en sjelden engelsk triumf.

Vunnet med de individuelle ferdighetene som skeptikerne ikke trodde England kunne vinne med.

SELVSAGT SKULLE

Beckham avgjort kampen på straffesparket kvarteret før slutt, men det virket egentlig ikke nødvendig.

På lysets stadion famlet ikke lenger England etter hvordan de skulle stoppe sin argeste rival. Frankrike var bastet og bundet; selv Zidane lempet ballene i engelske hoder. Byttene som kunne løst opp floken, kom ikke. Til slutt våget nykommer King seg helt ut til midtlinja, og feide vekk Henry.

Det var ikke en fransk sjanse i sikte før det tilfeldige frisparket to minutter på overtid og Steven Gerrards uforståelige tilbakespill sekunder etter.

PÅ LYSETS STADION

satt jeg helt nede ved benken til Sven-Göran Eriksson. Først når du kommer i denne vinkelen ser du fotballens sanne vesen; hvor fort det går, hvor kjapt valgene må bli tatt og hvor mye muskelkraft som blir slengt inn i hver duell.

Men du ser også hvor vondt det er å tape slik England tapte i går.

Det er et arr som bare kan leges med et stort mesterskap.

På avstand fra sjokket går det an å tenke litt historisk for landet med den lengste fotballhistorien. England har helst gjort sine beste turneringer med et svakt resultat i åpningskampen.

Det er tørre fakta mot blødende hjerter.

Dårlig trøst hjemme hos mor, altså.