KLAR MELDING FRA NORGE:  Å sende Erik Tysse til London-OL sender beskjed om en ny norsk dopingpraksis. Her stiller reporteren fra Norges Telegrambyrå seg først i køen av gratulanter. FOTO: Tor Erik H. Mathiesen.
KLAR MELDING FRA NORGE: Å sende Erik Tysse til London-OL sender beskjed om en ny norsk dopingpraksis. Her stiller reporteren fra Norges Telegrambyrå seg først i køen av gratulanter. FOTO: Tor Erik H. Mathiesen.Vis mer

En historisk tabbe

Mens vi er i ferd med å forstå at juks også hører norsk idrett til, svikter lederne som skulle beskyttet oss.

EN GANG var norsk idrett først i verden med å innføre effektive regler for å stoppe den økende dopingbruken. Allerede i 1987 bestemte Norges Olympiske Komite at det å bli dømt for doping automatisk betydde å bli utestengt fra OL.

Da var forståelsen kommet om hvilken fare som var forbundet med doping, og hvor omfattende dette ondet hadde bredt seg innen internasjonal idrett. Der diskoskasteren Knut Hjeltnes på studieopphold i USA ti år tidligere uten særlig skam kunne innrømme bruk av anabole steorider, bli utestengt og så fritt få konkurrere for Norge igjen, ble denne muligheten heretter lukket.  Bare ved helt spesielle tilfeller kunne en anke gi den dømte utøveren en ekstra sjanse.

Ingen norsk utøver ba om noen ekstra sjanse fram til denne regelen ble fjernet i 2003. Det var ikke nødvendig. Tanken på å sende en dopingdømt til OL var helt fjern for oss som idrettsnasjon.

Når kappgjengeren Erik Tysse nå drar til London med full støtte både fra Friidrettsforbundet, Olympiatoppen og Norges Idrettsforbund, er det derfor knapt til å tro.

RENT JURIDISK er det imidlertid til å forklares. Ihvertfall for de som henger med i spissfindige internasjonal regelutvikling.

Den særnorske bestemmelsen ble opphevet fordi vi sluttet oss til det internasjonale antidopingbyrået (WADA). Meningen var å få et felles globalt regelverk; den såkalte WADA-koden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette regelverket har foreløpig ikke med noen automatisk OL-utestengelse av dopingdømte, og krever at alle andre ledd i idretten følger samme praksis i påvente av nye, sannsynligvis langt hardere straffer. Derfor har både den internasjonale olympiske komite (IOC) og den britiske OL-komiteen måttet gi opp egne regler som hindret dopingdømte å være med i London. Dette er også smutthullet som har gitt den bloddopdømte Erik Tysse sjansen.

Å STÅ OPP mot den praksisen WADA nå forlanger, ville gitt norsk idrett et juridisk problem. Hadde idretten nektet Erik Tysse OL-start, ville vi muligens fått en dom mot oss i etterkant.

Det hadde altså kostet noe å stå på det historiske norske dopingstandpunktet. Men nå koster det tilsynelatende ingen ting å gjøre som alle andre.

Det avslørende for den sviktende norske dopingmoralen i Tysse-saken er alt det som i stillhet har skjedd underveis.

FØRST GA toppidrettssjef Jarle Aambø klarsignal til Tysses personlige trener Stefan Plätzer at han kunne fortsette samarbeidet på fritida i soningsperioden. Dette selv om Plätzer skulle arbeide videre både som en kunnskapsrik og svært betrodd konsulent for Olympiatoppen og som deltidsansatt  i Friidrettsforbundet. Denne kontroversielle avgjørelsen ble ikke klarert med ledelsen i Norges Idrettsforbund. Slik ble linken mellom Olympiatoppen og den dopingutstengte utøveren aldri grundig diskutert.

Så lot Friidrettsforbundet Tysses hjemklubb, Norna-Salhus, jobbe med en eget uttakstevne for å fikse en rekordrask OL-tur. Forbundets sportssjef Ronny Nilsen var tidligere medlem her. Han konkurrerte for Norna-Salhus nettopp i den perioden da  Bergensklubben opplevde flere dopingsaker og fikk ekstraordinært besøk av Antidoping Norge, men forbundet informerte likevel ikke idrettspresident Børre Rognlien om hvordan dette friidrettsmiljøet tenkte å få Tysse sendt til London. Dermed ble det heller aldri noen bred diskusjon om det var riktig av norsk friidrett å legge forholdene maksimalt til rette for en raskest mulig retur for den dopingdømte.

FOR det er jo nettopp slike hurtige skifter mellom soning og konkurranse som norsk idrett med rette har kjempet mot i årevis.

Nå ber idrettslederne våre ironisk nok om hardere straffer for de dopingdømte i den nye WADA-koden som kommer i 2013, mens vi villig har hjulpet vår egen utøver tilbake i flott OL-form.

Det vil dessverre framstå som en historisk tabbe.