ALLE SKJERMER PÅ:  Det store Oprah Winfrey-intervjuet med Lance Armstrong ble en ganske upersonlig forestilling. FOTO:  AFP PHOTO / Robyn BECK.
ALLE SKJERMER PÅ: Det store Oprah Winfrey-intervjuet med Lance Armstrong ble en ganske upersonlig forestilling. FOTO: AFP PHOTO / Robyn BECK.Vis mer

En høyst upersonlig TV-prat

Dette var godt laget underholdning, men ikke så mye mer.

HOS Oprah Winfrey i natt innrømmet Lance Armstrong alt og ingenting. Det var en nøye innstudert forestilling av en durkdreven forestiller, men heller ikke noe mer.

For det var ikke først og fremst Lance som satt der i stolen som hadde noe å skamme seg over; denne kjedelige saken gjaldt visst bare den gamle Lance. Du vet; den avmagrete, sinte vinnertypen som Oprah hentet fram i klippene; han som frådet mot alle de ufyselige kritikerne i mediene og hånet de tvilerne blant fansen som ikke hadde drømmer eller baller nok til å følge sportslegenden der lengst framme i syklingens fantasiland:

- Se på den arrogante drittsekken. Det er ikke bra, utbrøt Lance etter ett av klippene.

Men det var fortsatt han selv som satt med fjernkontrollen og redigerte sitt eget liv.

DENNE manglende styringen på dette TV-intervjuet var knapt nok Oprah sin feil. Hun var kritisk og kunnskapsrik nok. I dette sportsstudioet var det ingen kamp om den rette forståelsen av sykkelteknikk eller dopingmetoder der en av tidenes mest profesjonelle utøvere pr. definisjon ikke kunne tape. Nå gjaldt det selve spørsmålet om å beholde kontrollen, og akkurat der er fortsatt ikke Lance Armstrong avslørt.

For fremdeles er det han som sitter i studioet og titter på enda et klipp med gamle løgner, mens han passe overrasket over sin egen innsats på skjermen utbryter:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Der er det en kar som vet å ha full kontroll på alt.

Da hjalp det lite at Oprah både lokket og presset. Hovedpersonen ville egentlig ikke fortelle noe annet enn den kjente historien om den skadete unge gutten fra fattige kår som hadde kjempet seg til et kongedømme han aldri ville gi slipp på:

- Jeg ville gjøre alt for å overleve. Den innstillingen tok jeg med inn i syklingen. Det var galt, sa Armstrong. Stort nærmere selvinnsikt kom han ikke denne gangen.

DET var derfor de såkalte avsløringene underveis i intervjuet ikke er egnet til å skake noen.

For hvorfor tro Armstrong når han først sier at de nye blodprofilene radikalt har forbedret dopingkontrollen, for så å benekte den blodprofilen som viser at han selv var dopet i sitt come back? Der Lance helst ville snakke om sin dårlige fortid som stoppet i 2005, fortalte alle disse høyst personlige avgrensningene noe mer:

•• Denne gangen hadde ikke Orprah Winfrey en knust, angrende synder i skriftestolen sin. Dette var et arrangert besøk av en dyktig forestiller.

Poenget var ikke å fortelle alt. Det var å slippe unna.

Men det kan bli vrient nå.

FOR selvsagt har Lance Armstrong rett i den frasen han la inn her og der:

- Ingen vil tro meg, men....

Det er ennå ikke helt til å tro at Lance i ren godhet overførte drøye milionen til det internasjonale sykkelforbundet (UCI) eller at hans italienske dopingdoktor Michele Ferrari mest av alt er en strålende trener og en klok mann.

DA er det lettere å bli med Lance på utsagnet om at "ikke alle i denne historien er monstre".

Selv ikke sportens største dopinghistorie er så svart/hvit, men foreløpig er det ikke hovedpersonen selv som gir oss de nødvendige nyansene.

For når den som skulle fortelle sin livs mest dramatiske historie, raskt glir over til å snakke om seg selv i andre -og tredjeperson, er Lance Armstrong farlig nær det virkelig triste.

Eller som han selv kommenterte nok et falmet TV-klipp fra sin egen falske fortid:

- Du kan slutte bedre enn dette, Lance!

-