MISTET RYTMEN: Alexander Kristoff ledet femti meter før mål, men så mistet han rytmen i spurten. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix
MISTET RYTMEN: Alexander Kristoff ledet femti meter før mål, men så mistet han rytmen i spurten. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Sykkel-VM Bergen 2017

En hump i asfalten ødela spurten for Kristoff

Gull til Bergen; sølv til Alex. Og så må asfaltregningen i hvert fall bli på oss alle.

BERGEN (Dagbladet): I Norges gladeste festby var målseglet strukket for en uke med sammenhengende hyllest av nasjonale helter, men lenge gikk dette verdensmesterskapet slett ikke sånn:

  • Målområdet i Bergen ble så visst ikke norsk.

Selv en nykåret sykkelnasjon i dokumentert framgang viste seg å være litt for skjør da det gjaldt som mest. Objektivt sett var dette egentlig en uke der alt som kunne gå feil, lenge gjorde akkurat det. Sportssjefen misset på løypa, rytterne kjente ikke helt belastningen som kom, ingen andre enn Susanne Andersen av de unge norske medaljehåpene fant formen og til slutt forsvant TV-bildene som skulle ha vist at Alexander Kristoff på de siste kilometerne kjørte seg inn i gullkampen.

Den ble ødelagt av en hump i asfalten på de ellers strøkne veiene som myndighetene nå ber norsk sykkelsport betale for:

- Jeg trodde jeg skulle vinne, men mistet rytmen på den humpen, sa Alexander.

Det var ingen syting. Bare en grei analyse fra en rytter som har lært seg å sykle den harde veien.

LILLE Alexander Kristoff fikk mye juling av mye større jevnaldrende gutter i ungdomsklassene. Han var seint utviklet, men ekstremt riktig trent.

Det siste var det ikke så lett å se de første årene. Ikke i starten av seniorårene heller for den saks skyld.

Men i Bergen var det ingen tvil. 30 år gammel nådde han nesten sitt største mål. Fordi han ikke ga opp.

NETTOPP det var det siste Alexander og trener Stein Ørn snakket om før dette rittet. For dette var søndagen da Kristoff visstnok ikke skulle hatt så store muligheter. Til det var den avgjørende bakken i skråningen opp mot Ulrikens fot for hard. Der Edvald Boasson Hagen og Peter Sagan og stjernene på de sterke utenlandske skulle rykke.

Det skjedde ikke. Eller mer presist: det skjedde for seint. Så ble det i stedet den spurten der Alexander Kristoff fikk vist hvorfor han i årevis har vært en verdensstjerne.

Og hvorfor Peter Sagan er den desiderte eneren i sporten.

DER er også Bergen. På enhver annen hjemmearena ville en uke med nesten sammenhengende skuffende sportslige resultater etter hvert gitt en gretten stemning, men altså ikke her. For i dette mesterskapet har tilskuerne glemt analysen og satset på gleden.

Og så fikk de Alexander Kristoff et spurtdrama og et flott VM-sølv i raus bonus.

DET er byen vel fortjent. Rausheten ligger i bergensernes arvestoff. Bare kom med dem som har vært litt for breiale for så å tråkke feil, eller de som alle andre står klar for å slenge i grøfta. Bergen har alltid møtt dem med åpne armer.

Det er en herlig innstilling til livets tidvis triste realiteter, og befester innbyggernes rykte som en norsk stamme helt for seg. Det var jo derfor de for lengst hadde vunnet VM uansett hvor mye de norske deltakerne hadde tapt.

NORSK sykkelsport kan ikke se fullt så avslappet på mesterskapet, men det skyldes ikke at bare Susanne og seniorgutta leverte som forventet. Hos oss er denne idretten ennå ikke så bred at alt avhenger av en ukes VM-resultater. Framgangen de siste sesongene forteller at dette miljøet jobber godt sportslig.

Det er sikkert lærdom å ta med seg fra de konkrete feilvalgene som ble gjort under VM, men det endrer ikke det grunnleggende positive inntrykket av en utholdenhetsidrett med stadig bedre konkurransemuligheter på hjemmebane.

Typisk nok var fjorårsjunioren Susanne Andersen (19) den eneste av de yngste som presterte over vanlig nivå før hele det norske fellesstart-laget imponerte med offervilje og samarbeid i dag.

Klarer sykkelsporten å bygge en ny jentekultur med et bedre og mer tålmodig treningsgrunnlag rundt denne unge hardtsatsende rogalendingen, tar Norge et avgjørende steg. Nivået i den ofte nedprioriterte internasjonale jentesyklingen er ikke høyere enn at det bør være mulig å bli med på den endringen som er i ferd med å gjøre sykkel til en mer kjønnslik idrett.

MEN for at den norske syklingen fortsatt skal begeistre en hel nasjon, må den ha ressurser. De siste årene har lisensene fra mosjonsrittene bidratt godt. Der peker pilene nedover. Egentlig er det en tilfeldighet som speiler de naturlige bølgene i hva folk flest vil konkurrere i. Det viktigste er at sykling stadig blir viktigere i samfunnet vårt, og må behandles deretter.

Den første oppgaven for fellesskapet blir å hjelpe Sykkelforbundet gjennom det som kan bli et trist VM-regnskap. Foreløpig ser pengesluket ut til å være knyttet til samfunnsoppgaver som sikkerhet og trygge veier. Da er det uklokt å knekke en sport vi alle har bruk for.

Bergen tok jo norsk gull i dette mesterskapet. Og det var kanskje den humpen arrangørene ikke hadde råd til å rette opp som gjorde at det ble med seieren fra sidelinja.