FUNNET PÅ NETTET:  Pappaen til Ahn Hyoun Soo fant et nytt land for gutten sin på nettet. Slik ble den triple koreanske olympiamesteren fra OL-2006 plutselig en russisk gullvinner i Sotsji. FOTO:AP Photo/Morry Gash.
FUNNET PÅ NETTET: Pappaen til Ahn Hyoun Soo fant et nytt land for gutten sin på nettet. Slik ble den triple koreanske olympiamesteren fra OL-2006 plutselig en russisk gullvinner i Sotsji. FOTO:AP Photo/Morry Gash.Vis mer

En innkjøpt OL-seier

Da er det bare å la russerne vinne som de vil, mens vi fortsatt driver med vårt.

EN innkjøpt eks-koreansk kortbaneløper var det meste som skilte Norge fra å slå Russland i deres eget vinter-OL. Det forteller både hvor bra Sotsji-lekene ble for norsk toppidrett og hvor utfordrende det blir å holde på posisjonen som verdens beste vinternasjon i en idrett der det meste er til salgs.

Enten det dreier seg om et tilbud fra Samvirkelaget eller Putin; det meste er spørsmål om pris.

Og det er slett ikke alt Norge skal ta seg råd til.

AHN HYON-SOO, eller Viktor Ahn, som han nå kaller seg, er et bra eksempel på det. Denne sør-koreaneren tok tre gull for det egentlige hjemlandet sitt i Torino-OL 2 006. Så ble han skadet, og rakk ikke tilbake i form til det koreanske laguttaket for Vancouver-OL.

Ahn ble vraket, og måtte seinere se lagkameratene sine vinne det meste i denne sporten. Det ble for mye. I hvert fall for pappa Ahn:

- Det var pappa som begynte å søke på internettet etter et nytt land for meg, fortalte Viktor til Reuters i fjor vinter:

- Jeg kunne ha flyttet til USA, men anger ikke på at det ble Russland, sa han.

Kontrakten og det nye passet ble sikret etter forhandlinger mellom pappa Ahn og den russiske skøytelederen Alexei Kravstov:

- Jeg bare inviterte Ahn og faren hans til Russland. Resten gikk greit, fortalte Kravstov om den handelen.

"Greit" er forøvrig en noe beskjeden karakteristikk av Viktor Ahn OL-innsats for sitt nye land. Av russernes 13 gull vant Viktor tre; to helt alene og ett i skøytestafett.

SYNES du stikkordene pappa, penger og nytt lag høres kjent ut også i norsk sammenheng, blir det etterspillet hos oss i et ellers svært vellykket OL.

I sin oppsummering etter Sotsji trakk toppidrettsjef Tore Øvrebø fram nødvendigheten av å gjøre langrennlandslaget så solid at de beste løperne ikke har noe valg:

- Vi må sørge for at landslaget er et så sportslig attraktivt utviklingsmiljø at det blir mest mulig krevende å velge å stå utenfor, sa Øvrebø.

Det er i utgangspunktet riktig tenkt, men hadde neppe holdt Petter tilbake uansett. I den saken har utfordringen mest vært en Coop-ledelse som ikke har skjønt hva som gjør at norsk vinteridrett er i stand til å slå giganter som USA, Tyskland og Canada.

DA Petter Northug byttet trøya fra landslaget til Samvirkelaget fablet Coop-sjefen Svein Fanebust om at dette draktbyttet skulle gi den regjerende skikongen sensasjonell framgang:

- Valget om å stå utenfor fellesskapet kommer av Petters ønske om å heve seg ytterligere to, tre prosent i skisporet, forklarte COOPs Fanebust den gangen.

I stedet for en sportslig utvvikling tilsvarende en liten dose bloddoping, må Petter nå forklare seg selv hvorfor han ikke har vært i nærheten av å ha krefter til å være med konkurrentene inn til spurten.

DET finnes gode nok fysiske forklaringer på akkurat det. Det viktigste ved disse lekene er såvisst ikke mangelen på medaljer for Petter Northug, men derimot historien bak den norske framgangen i idretter som alpint, jentelangrenn, kombinert  og skiskyting.

All denne suksessen er basert på norsk elitemiljøer som har skjønt at det gjelder å holde sammen. Et lite land som Norge har sjelden noe valg.

Vi følger ikke teten i neste OL ved å kjøpe en koreaner eller utplassere Petter Northug på nærmeste samvirkelag.