En juksemakers smilende farvel

LAHTI: Du smiler ikke når du blir tatt med buksa nede. Du ler ikke når du opplever ditt livs mest pinlige øyeblikk foran en hel verden. Men det gjorde Jari Olavi Isometsä i går. Hans VM-sorti skulle krones med medaljer, men endte i et fortjent stempel som juksemaker.

For det var ikke fnugg av tvil i den dopingtesten som Inggard Lereim tok av Isometsä etter fjerdeplassen på 15 kilometer. Urinprøven avslørte at det fantes et ulovlig stoff som ikke bare har den egenskap at det kan skjule EPO-doping, men også fremme prestasjonen.

  • Jaris ynkelige forsvar var at han hadde så høye hemoglobin-verdier at han kunne risikere startforbud i VM. Derfor måtte han ta et forbudt medikament intravenøst før VM-starten. Han kunne ikke røpe hvilken lege som hadde gitt ham det - det var en Mr. X utenfor langrennstroppen. Han kunne ikke svare på hvorfor han ikke hadde informert landslagslegene om det, og han visste ikke at stoffet var ulovlig.
  • Jari Isometsä framsto ikke som troverdig i går.

Ikke hadde han relevante og troverdige forklaringer. Ikke virket han spesielt berørt der han satt i mørk dress for å ta farvel med idretten som har vært hans levevei i over 10 år og alle kameratene og journalistene som har fulgt ham.

Han hadde tatt med seg kona Johanna på sitt livs siste pressekonferanse fordi de hadde lovt hverandre å stå sammen både i «uphills and downhills» eller gode og onde dager, som vi utenfor løypa ville sagt.

Men ville du utsatt den personen du er mest glad i for blitzregn og TV-kameraer hvis du er helt ærlig med deg selv?

Neppe.

Kona Johanna hadde det så vondt at tårene kom da spørsmålene haglet mot Jari. Han smilte og skrattet. Det sier vel noe det også. Og på tampen tok Jari ordet og takket journalistene for samarbeidet og håpet at «den siste saken om meg blir god».

Det blir den ikke, Jari. Den blir trist fordi du har skrevet den selv.

  • Da jeg spurte om han kunne beskrive sine følelser de siste 24 timene, svarte han at de hadde vært smertefulle, men at de også hadde vært preget av en slags lettelse. Var han lettet for å bli avslørt?

Mitt inntrykk av Jari er at han nesten var blind i sin iver etter å gjøre suksess i sitt siste VM. Medaljer på hjemmebane ville gjort ham til nasjonal helt og sikret ham både økonomisk og yrkesmessig for framtida. Koste hva det koste vill. På ti år hadde han bare tatt en individuell VM-bronse.

  • Denne dopingsaken viser at internasjonalt langrenn fortsatt er befengt med juks.

Samtidig er Isometsä-saken et bevis for at antidoping-arbeidet gir resultater.

Og æren for dette tilkjennes først og fremst Norges mangeårige skilege, Inggard Lereim.

  • Spørsmålet som sitter igjen, er om bloddoping er en organisert virksomhet. Er landslagslegene uten kunnskap eller vet de om jukset?

Det såkalte støtteapparatet er enormt, med leger, fysiologer, terapeuter med flere, og da bør det være desto flere kontrollpunkter for å hindre juks.

Mye av dagens problem tror jeg er etisk fundert. Fordi et titall personer har som mål å få en utøver til å prestere best mulig, oppstår et bevisst eller ubevisst press for å ta i bruk nye treningsmetoder og overskride grenser.

Dette er toppidrettens helt sentrale etiske dilemma. Fortsatt gjøres det altfor lite for å hindre juks. Det fikk vi bevis for med norske utøvere i Sydney-OL og det har vi sett her i Lahti.