En keeperbragd unna ydmykelsen

I 85 MINUTTER levde vi håpet om at Norge kunne slippe å score mål i returkampen på Ullevaal. Men så sklei Spania inn 2- 1, og dermed satt vi ikke igjen med annet enn en av de største keeperbragdene i norsk landslagshistorie. Men ikke en gang Espen Johnsen kan score de nødvendige målene for oss om fire dager.

NORGE trenger bare å score ett mål. Ikke store utfordringen på papiret, men i praksis nærmest umulig. I går var Norge best på radio. Det vil si at det var en del av en kamp som inneholdt mye spenning. Men for seende var totalinntrykket langt dårligere enn vi hadde lov til å forvente. Norge ble rundspilt i deler av første omgang - og ydmyket i siste halvdel av andre omgang. Sjansemessig vant Spania kampen 18- 4.

FAKTUM er at Norge bare var Espen Johnsens keeperbragd unna den store ydmykelsen. Den tette defensive blokka som skulle pyntes med giftige kontringer, ble gjennomhullet allerede etter et par minutter. Og overgangsmuligheten stoppet stort sett i mangelen på individuelle ferdigheter.

UTLIKNINGA til Raul forteller en del om forskjellen på norsk og spansk landslagsfotball.

Raul er riktig nok en bortimot komplett spiss, men han er ikke bygd for å få mest oppmerksomhet i luftrommet på dødballer.

Det gjør ham ekstra farlig på frispark av typen harde og innoverskrudde. Da kan han bruke kvikkheten og sluheten til å komme seg først i duellene - og stikke en kroppsdel først fram. I gårsdagens tilfelle, hodet.

DU SÅ ET nesten identisk mål i den norske cupfinalen for ei uke siden. Relativt kortvokste, men rutinerte Stig Johansen, gjorde akkurat det samme da Glimt tok ledelsen mot Rosenborg. Uten annen sammenlikning for øvrig.

Selvsagt har Spania spesialisert seg på slike frispark - nettopp fordi de har Rauls spisskompetanse på feltet. I kontrast til Norges bruk av Harald Brattbakk.

INNHOPPET TIL Brattbakk forteller mye om hvilke spillere Semb har disponibelt, og en hel del om hvordan han velger å prioritere dem.

Brattbakk er spiss - og ute av form. I går ble han defensiv midtbaneflanke etter 24 minutter. Det måtte ikke nødvendigvis gå galt. Men det kunne ikke gå særlig bra - og gjorde det heller ikke. Brattbakk forsøkte etter beste evne å tette igjen flanken sin, og klarte det brukbart. Men det blir kunstig å se ham i en slik rolle. Og så lenge han heller aldri får følelsen av å gjøre det han er best til, så blir rollen mest en krafttappende plikt.

RAUL SCORET fordi spisskompetansen hans ble utnyttet maksimalt. Brattbakk var anonym og svak - fordi han måtte gjøre alt annet enn det han er god til.

Så kan man saumfare norsk fotball og komme med gode forslag til hvem Semb skulle brukt i stedet. Jo da, det finnes sikkert noen. Men ingen udiskutable. Det forteller mye om utgangspunktet og graden av edruelighet man må ha når man skal evaluere både sjefen og spillet.

NORGE AVSLØRTE nok en gang at vi er en U-nasjon i individuelle ferdigheter. Nesten alle forsøk på holde ballen i laget eller utfordre i en-mot-en-situasjoner ble spolert av dårlig teknikk og manglende fart. I beste fall holdt vi ballen i et par trekk på tvers av banen - men endte til slutt med en støttepasning til en midtstopper som nærmest klarerte ballen planløst framover.

ETTER PAUSE bedret det seg en del - en god stund. Norge klarte å skjære av høyrekanten til Spania, og samtidig bli mer framoverrettet i spillet. Kombinert med at Jan Gunnar Solli vokste seg inn i kampen, og Martin Andresen begynte å tilpasse seg tempoet, hevet inntrykket seg et par hakk. I hvert fall i en 20 minutters periode. Men ikke nok til at vi skal ha trua på at Norge skal kunne styre returkampen og score et mål på Ullevaal. Vinner vi sammenlagt og går til EM, så er det ikke en kjeft som vil etterlyse underholdningen eller dvele ved det som skjedde på Mestalla i går. Men det er sannsynligvis en heldig gambler som vil vinne en rekordsum på oddsen.