BESTE NORDMANN: Didrik Tønseth ble som debutant  beste norske med en 17. plass beste norske i en dårlig norsk dag i søndagens klassiske 15 kilometer i verdenscupen.
Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
BESTE NORDMANN: Didrik Tønseth ble som debutant beste norske med en 17. plass beste norske i en dårlig norsk dag i søndagens klassiske 15 kilometer i verdenscupen. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

En klassisk misforståelse

Trenger langrennsgutta en krise for å ta vare på nasjonalsporten?

SIST VINTER ble det visst snakket alt for mye om utfordringene bak Petter Northug i norsk herrelangrenn. Nå klager den øverste langrennsledelsen selv:

- Vi drar ikke rundt og samler på 17. -og 18.plasser, sa langrennssjef Vidar Løfshus lett karslig etter den ganske så labre norske innsatsen på 15 km klassisk sist søndag, men det er faktisk også en del av jobben hans.

Denne 17.plassen til Didrik Tønseth var et ganske så flott resultat i en nasjonalsport som ikke finner seg selv før miljøet makter å diskutere nivå uten å krisemaksimere.

AKKURAT DET klarte selv ikke de greieste langrennsgutta etter at fjorårets debatt om et skrantende generelt nivå i nasjonalsporten  endte med et strålende ski-VM:

- Dere har prøvd å bryte oss ned så godt dere har klart i mange måneder , sa Martin Johnsrud Sundby irritert i det som skulle være en glad pressekonferanse med norsk sølv -og bronsemedalje på 15 km klassisk på hjemmebane. I stedet ble det et oppgjør med en påstått manglende forståelse i norsk media.

For som ellers reflekterte Martin husker, gikk denne debatten stort sett hverken om ham eller sølvvinner Eldar Rønning, men derimot om misforholdet mellom verdens nest bredeste proffmiljø i langrenn og det generelle norske nivået i den tidligere paradegrenen klassisk langrenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET MISFORHOLDET er der fortsatt. For det flotte verdensmesterskapet i Oslo fortalte ikke hele sannheten om nivået. Igjen hadde norske langrennsløpere fordelen av de tunge investeringene i smurningsteamet.

Desto tåpeligere er det derfor om denne nivådebatten begrenser seg til å slenge resultater mot hverandre. I et så kunnskapstungt miljø som norsk langrenn må utfordringen være å ta tilbake hegemoniet i vår egen nasjonalidrett. I utgangspunktet har vi både talenter, ledere og trenere til det. Da sveitsiske Dario Cologna sist søndag gikk et av skihistoriens beste klassiske løp i Otepää, var det for eksempel med norsk hjelp både på leder -og trenersiden. Sånn er fortsatt styrkeforholdet i internasjonalt langrenn på tross av noen mer eller mindre tilfeldige norske nedturer.

FOR EGENTLIG er det blitt samlet på mer enn 17.plasser i klassisk langrenn denne sesongen, og det til tross for at Martin Johnsrud Sundby selvsagt har fått ødelagt sesongen på grunn av hjerteproblemer:

•• Eldar Rønning har vunnet en klassisk Tour de Ski-etappe, Petter Northug har hatt klar framgang i bakkekapasiteten og et par unge løpere nærmer seg verdenstoppen.

I Otepää var alt klart for at 24-årige Niklas Dyrhaug skulle følge opp den flotte sjuendeplassen fra 20km klassisk i Val di Fiemme for to uker siden, men så ble han syk rett før start. På samme vis har 20-åringene Didrik Tønseth og Finn Hågen Krogh hatt framgang i klassisk. Sistnevnte er egentlig en fristilsekspert, men fulgte de beste på en klassisk etappe i verdenscupstafetten på Sjusjøen før jul. Tønseth er som Dyrhaug en effektiv klassisk stilløper, og et nytt eksempel på at den trønderske skiskolen leverer stadig nye toppløpere.

DET ER DEN TYPE SKOLERING denne debatten helst burde handle om. De siste årene er det flust med norske eksempler på fysisk kapasitetsbygging, teknisk forbedring og trygg formtopping. At Petter Northug har vært eneren i alt dette, gjør det bare enda enklere for miljøet bak å systematisere denne kunnskapen.

Da må det gå an å diskutere seg fram til bedre resultater i nasjonalidretten vår uten å havne rett inn i en klassisk misforståelse.