FØR DET GIKK STYGGFORT:  Juha Lallukka fikk ikke noe internasjonalt gjennombrudd før på den smått utrolige innspurten på stafetten  under sist vinters VM i Holmenkollen. Her på vei til 15.plass under OL i 2010. FOTO: LEHTIKUVA / Antti Aimo-Koivisto.
FØR DET GIKK STYGGFORT: Juha Lallukka fikk ikke noe internasjonalt gjennombrudd før på den smått utrolige innspurten på stafetten under sist vinters VM i Holmenkollen. Her på vei til 15.plass under OL i 2010. FOTO: LEHTIKUVA / Antti Aimo-Koivisto.Vis mer

En løper fra Generasjon Dop

Juha Lallukka er ikke lenger en typisk finsk langrennshelt.

NABOFORHOLDET mellom finsk og norsk langrenn har vært sånn passe kjølig nesten helt siden den legendariske langrennstreneren Magnar Lundemo under vinter-OL i 1984 skjelte ut finnene som dopete juksemakere. Lundemo visste han hadde rett, men fikk aldri oppleve at den vissheten satte seg som sannhet i det norske idrettspublikummet. Seinere har få av oss vært i tvil:

•• Finland var en dopet skinasjon.

Men som i de fleste bastante og flertallsvedtatte sannheter, bør det også være rom for tvil i det mørke synet på nabofolkets langrennshelter. Det er bare et halvår siden finnene kunne juble over en plettfri verdensmester i Holmenkollen, og nylig tok nasjonen et sviende rettsoppgjør med sin nære dopfortid.

Det er da Juha Lallukka blir noe annet enn enda en dopet finne.

ELLERS virker saken stygg nok med forbehold om at B-prøven gir samme utslag for veksthormon. For selvsagt kom ikke Juha alene til dopinglaboratoriet i går for å sjekke at prosedyren for nettopp B-prøven ble fulgt. Han hadde med seg en ekspert på dopingfeltet.

For der noen finske langrennsledere bedyrer at Lallukka må betraktes som en ensom ulv, er det andre som ser gamle vrange mønstre:

_Jeg tviler på at en skiløper kan skaffe og bruke slike preparater alene. Det behøves noen som vet mer, sier Johnny Hamström, leder i Lallukkas egen skiklubb Kouvolan Hiihtoseura til finske Hufvudstadsbladet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I så fall har finnene fortsatt noe uoppgjort med deler av sitt eget langrennsmiljø.

MEN MEST AV ALT er Juha Lalluka et produkt av Generasjon Dop; utholdenhetsutøverne med fødselsdato på 1960 -og 70-tallet som underveis i karrieren møtte en stadig bedre dopingkontroll.

Å si at de møtte veggen, er å overdrive. Sannsynligvis har ikke den internasjonale kontrollen vært strammere enn at de fleste av jukserne lenge har lurt seg unna. Men en etter en har mange likevel blitt avslørt.

Som for eksempel 32 år gamle Juha.

HAN er så gammel at han har konkurrert sammen med den gjengen av langrennshelter rundt nylig avdøde Mika Myllylä som i år har figurert som tiltalte og vitner i den siste store finske dopingsaken. Den ble ført i distriktsretten i Helsinki og endte med et strafferettslig oppgjør med den nasjonale dopkulturen.

I så måte har finnene tatt et langt steg mot et sunnere idrettssamfunn. Fellesskapet tillater ikke lenger langrennsløpere, ledere - og trenere å jukse for personlig og nasjonal ære. Dermed er ikke lenger Finland en dopet sportsnasjon. Landet er nå en hvilken som helst nasjon med et ganske stort dopingproblem.

Det er en avgjørende forskjell.

SLIK BLIR Lallukkas fall mest en privat tragedie. Han har sannsynligvis tuklet med veksthormon og gått et steg lenger enn sine litt eldre landsmenn som satset på bloddoping:

_Det vi tok var nesten som vann og sukker. Det virket ikke så farlig, sa Jari Isometsä, en av de få finske skiheltene bortsett fra Mika Myllylä som innrømmet jukset sitt.

_Det kjentes som en fillesak. Jeg tenkte som så at dette var en finsk mann som satset på ski med folkeskole som eneste ballast. Om den type smøremiddel var det eneste som trengtes for å få tingene på stell, så handlet det om å hjelpe, sa Isometsä sin lege om årsaken til at han dro over grensa til Sverige for å kjøpe EPO som medisin.

Sånn kunne en lege i dopnasjonen Finland for få år siden se på jukset i langrennssporten.

Nå ser vi bare enda en mislykket dopet langrennsløper.