SVAK IDRETTSMINISTER: Linda Hofstad Helleland på hyggelig skitur med IOCs visepresident Nawal El Moatawakel og Bjørn Dæhlie. Nå bør kulturministeren ta seg tid til mer slik hygge og mindre nedsnakking av idretten. FOTO: Geir Olsen / NTB scanpix
SVAK IDRETTSMINISTER: Linda Hofstad Helleland på hyggelig skitur med IOCs visepresident Nawal El Moatawakel og Bjørn Dæhlie. Nå bør kulturministeren ta seg tid til mer slik hygge og mindre nedsnakking av idretten. FOTO: Geir Olsen / NTB scanpixVis mer

Maktkampen i norsk idrett:

En mislykket skitur og en trist minister

Hvorfor forteller ikke Linda Hofstad Helleland om den virkelige skihverdagen hjemme på Konnerud?

FORLEDEN hadde Stortinget en kort debatt om hvordan de sosiale forskjellene preger hverdagen i norsk idrett. Det er en helt nødvendig diskusjon for å bevare idretten vår som en samlende folkebevegelse.

Akkurat det har idretten selv skjønt. På det siste idrettstinget i Trondheim for halvannet år siden var en mer sosialt rettferdig lek rammen for alle debattene. Så endte da også tinget med å vedta et idrettspolitisk dokument som legger opp til at de drøyt 7000 klubbene våre blir drevet med om mulig enda mer tanke på sosial inkludering.

Det skjer i praksis hver eneste dag på ulike måter Norge rundt, men har visst ikke gjort noe inntrykk på hun som er politisk ansvarlig for å holde oppe denne norske idrettskulturen. Fra talerstolen nevnte kulturminister Linda Hofstad Helleland ikke et ord om den vedtatte rammen for idrettsbevegelsens sosiale krafttak; altså alt det gode som idretten selv gjerne vil få til.

Hun snakket i stedet om seg og sitt.

FOR kulturministeren har hatt en dårlig personlig opplevelse fra det lokale idrettslaget på Konnerud utenfor Drammen den gang hun for noen år siden kom med småguttene sine på den første skitreningen. Der møtte de en jevnaldrende pjokk som lurte på hvor mange par ski ungene hennes hadde. Selv skrøt han på seg fire.

Denne opplevelsen var nok til at kulturministeren på vei hjem fra skitreninga den kvelden fortalte guttene at langrenn ikke var noe for dem:

- Egen smørebod i hagen og fire par ski, er ikke en standard vi skal legge oss på, gjenga kulturministeren fra Stortingets talerstol mammas beslutning.

Rent materielt var det var en fin vurdering. Utstyrshysteriet er for ofte en svøpe både for langrenn og annen idrett.

Men for en som er satt til å ta vare på idretten som kultur, var dette innlegget en ren falitterklæring.

DET med kultur er jo noe vi alle påvirker i nærområdet vårt. Da Linda Hofstad Helleland den gang gikk fra lokalklubben i frustrasjon, valgte hun samtidig ikke å bry seg om sitt lokale oppvekstmiljø. Det er et fritt valg; alle har ikke tid til alt. Men vi er uansett ansvarlige for hva vi forteller om dette nærmiljøet. Ikke minst når det å forvalte kultur er jobben vår.

For Linda Hofstad Hellelands personlige fortelling gir dessverre et grovt fortegnet bilde av det hverdagslige idrettsarbeidet på Konnerud. Dette er en av landets største klubber med 3000 medlemmer. Idrettslaget har valgt å være en breddeklubb der ungene får prøve seg i alle idretter. Derfor er prisnivået subsidiert av fellesskapet.

Det koster rundt 500 kroner året å være med i skigruppa. Den felles regelen er ett par ski til småungene. For 8- til 10-åringene har klubben fått ordnet gratis utlån av et ekstra par skøyteski til alle for å lære denne teknikken. For de litt eldre er det vanlig med to par. Seinere får tenåringene og foreldrene velge hva de vil satse på av skiutstyr, men klubbfellesskapet er så opptatt av den sosiale jobben at de jevnlig samler 700, 800 lokale barn og unge til onsdagsrenn med pølsefest og leker. Nå midt i mildværet sør på Østlandet kan hvem som helst gå gratis i løyper av kunstsnø oppe på Konnerud skrapt sammen på klubbens dugnad.

HVORFOR forteller ikke kulturministeren i stedet om denne sosiale satsingen til hjemklubben? Er det bare fordi den lokale virkeligheten ikke passer i hennes agenda med å snakke ned den frivillige idrettsbevegelsen?

Når en tilfeldig småunges prat om antall skipar blir plattformen for å diskutere nasjonalt idrettsarbeid, er det like meningsløst som å bruke manglende åpenhet om idrettstoppenes reiseregninger, påståtte dårlige norske OL-resultater, råd fra egenutnevnte gamle menn og helt forskjellige dopingsaker til å tvangsreformere den demokratiske idrettsbevegelsen.

Foreldre og unger i Konnerud Idrettslag har sikkert som oss andre utfordringer nok med å ta vare på flest mulig i inkluderende klubbfellesskap. Men for tida får vi liten verbal hjelp fra idrettsministeren.

Det er det som gjør Linda Hofstad Helleland til en trist, mislykket minister for norsk idrettskultur.

RETTELSE FRA KULTURMINISTEREN:

Kulturminister Linda Hofstad Helleland har følgende rettelse til opplysningene i denne kommentaren:

I en kommentar i Dagbladet i går skrev kommentator Esten O Sæther at jeg i en debatt på Stortinget hadde kritisert Konnerud IL etter en personlig erfaring med utstyrspress. Det stemmer ikke, og jeg syns det er leit at Konnerud IL helt uforskyldt blir dratt inn i saken.

Mine barn har aldri vært medlemmer av Konnerud IL, og de har derfor heller aldri vært på en trening der. Jeg forventer at kommentatorer sjekker fakta bedre før en slik omtale av en lokal klubb. Det gjøres mye fantastisk arbeid i de lokale klubbene rundt om i hele landet, men jeg syns det er viktig at vi alle bidrar til at utstyrskravene holdes på et fornuftig nivå. Jeg vil løfte debatten og utstyrshysteriet mange familier merker, og fortalte derfor fra Stortingets talerstol at det i noen tilfeller kan gå på bekostning av den enkle idrettsgleden vi unner barna våre.