HER SPRAKK MYTEN:  Få var så populære i sporet som finske Mika Myllylä, men resultatene hans var en bløff. Etter at han ble avslørt i Lahti 2001, har dopbruket blitt til alkoholisme og depresjon. Nå orker han ikke møte som vitne i rettsaken om finsk foping. FOTO: Bjørn Langsem/DAGBLADET.
HER SPRAKK MYTEN: Få var så populære i sporet som finske Mika Myllylä, men resultatene hans var en bløff. Etter at han ble avslørt i Lahti 2001, har dopbruket blitt til alkoholisme og depresjon. Nå orker han ikke møte som vitne i rettsaken om finsk foping. FOTO: Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

En nitrist finsk forestilling

Men all ære til en nasjon som tar et rettsoppgjør med sin egen idrett.


FOR ikke så lenge siden var det visst mye moro med dop i finsk toppidrett. Doktor Pirkka Mäkelä fortalte forleden i distriktsretten i Helsinki om hvordan det internt i langrennslaget ble vitset med EPO som "vitamin E".

Ellers er det ikke som lun komiker doktor Mäkelä huskes. Denne finske landslagslegen i langrenn ble utestengt fra sporten etter skandalen i Lahti 2001, selv om han nå mange år etter opplyste retten at han egentlig lenge var en finsk junior i bransjen. Da langrennsgutta skulle blodtappes for ikke å bli avslørt i VM i Trondheim 1997 måtte Pirkka tilkalle en seniorlege i den finske troppen for å få ned guttas hemoglobinverdier pent under grensen på 185.

Med andre ord:

•• Det er lang tradisjon for dop i finsk toppidrett.

OG det er en trist tradisjon for at dopbruket koster.

Da distriktsretten i Helsinki skulle fortsette behandlingen av rettsaken mot de skiløperne, trenerne og lederne som har viklet seg inn i denne nasjonale dopingskandalen, klarte ikke langrennskongen Mika Myllylä å møte i vitneboksen:

- Myllylä er ikke i form til å vitne, forklarte forsvareren til en av de tiltalte, og for finner flest trenger dette utsagnet knapt noe mer forklaring. Den gamle skihelten har lenge slitt med alkohol, pillemisbruk og depresjon, og er for tida til behandling.

Akkurat som den engang så stolte idrettsnasjonen Finland. som først nå har begynt å rense sine sår.

DE SISTE TIÅRENE har ikke vært noe vakkert syn for det flertallet av det nasjonale idrettspublikummet som har foretrukket ærlig idrett:

- Det er som en skitten 13 år lang snuskefilm, skrev kommentatoren Esa Lilja i Helsingin Sanomat nylig etter å ha pløyd seg gjennom det vel 9 000 sider lange bevismaterialet som de finske påtalemyndighetene legger til grunn for denne rettsaken.

På tiltalebenken står eks-langrennstjerne Jari Räsänen, eks-landslagsjef Pekka Vähäsöyrinki , eks-trener Antti Leppävuori og eks-generalsekretær Jari Piirainen i det finske skiforbundet.

Men like mye Finland som sportsnasjon.

FOR HVORDAN kunne dette jukset få vare år etter år som om det egentlig aldri var blitt avslørt?

Som storavisa Helsingin Sanomat slo fast på lederplass da troverdigheten til den finske skisporten ble plukket fra hverandre foran øynene på en hel liten langrennsverden og et sjokkert hjemmepublikum under Lahti-VM 2 001:

- Snøhvit bor ikke her lenger.

Men de moralske dvergene i miljøet rundt langrennsløperne som smuglet piller, renset sprøyter og tappet blod, har stort sett fått skli uhindret videre på sportens skyggeside. Ganske raskt etter Lahti-skandalen  ba det finske skiforbundet om kortere straff for den utestengte treneren Jarmo Riski. Så begynte dopnavn å gå igjen som personlige rådgivere for nyvaskete langrennsjenter.

Nå kommer all denne unnlatelsen opp til doms.

DET DREIER seg ikke om nye prøver; bare om gamle ord. Dengang jukset lønte seg som mest i sporet for Mika Myllylä og hans juksekompiser, tok de kanskje en for stor sjanse ved å anlegge sak mot det finske nyhetsbyrået STT. Rett før Nagano-OL i 1998 publiserte STT en reportasje som knyttet Jari Räsänen og deler av ledelsen i det finske skiforbundet til bevisst bruk av doping.

Både reporter og sjefredaktør i STT ble i første rettsomgang dømt for injurier og en erstatningssum på nær 2 millioner kroner. Seinere ble erstatningene redusert slik at Räsänen til slutt fikk en økonomisk oppreisning på 200 000 kroner.  men så snudde dop-lykken seg for finsk skisport gjennom avsløringene i Lahti. Deretter har det hele vært et mer eller mindre tildekt spill om hvem som jukset med hva, før de finske påtalemyndighetene etter flere års etterforskning sist høst siktet fire fra den gamle STT-saken for dengang å ha avgitt falsk forklaring.

OPPRINNELIG ville de tiltaltes forsvarere ha en lukket rettsak, men dommeren bestemte at dette forsøket på et nasjonale oppgjør med dop skulle gjennomføres helt åpent.

Da hadde allerede den avskiltete nasjonalhelten Mika Myllylä i rettslig forhør innrømmet bruk av EPO uten at han ville navngi hvem som hjalp ham med injeksjonene, mens sakspapirene ellers inneholdt lagkameraten Jari Isometsä sin kontrakt fra Lahti-VM på å få betalt for å fronte den gryende dopingskandalen. Som den eneste av stjernene som ennå var avslørt, ble han lovet 1,3 millioner kroner av trener Kari-Pekka Kyrö, langrennsledelsen og noen av de andre løperne for å påta seg hele skylden:

_Det var et forsøk på å redde det som kunne reddes. Vi var bekymret for Isometsäs framtid. Ingen ville forlate en skiløper alene i en slik situasjon, forklarte tiltalte trener Antti Leppâvuori som også hadde satt navnet sitt på avtalen.

DETTE TILBUDET til Jari Isometsä ble som seg hør og bør signert i badstuen, men forøvrig skal vi passe oss for å forsvinne i finske klisjeer.

For det er nettopp forestillingen om all den tidligere dopbruken i finsk utholdenhetsidrett som har gjort det så vanskelig å ta et åpent oppgjør med de tilfellene som tross alt er blitt avdekket. Selv om bare Martti Vainio av løperlegendene på 70 -og 80-tallet  ble tatt, henger det et slør av mistenksomhet over disse spesielle prestasjonene. Finsk dop har en historie for å være institusjonell med både forbund, medisinsk støtteapparat og forskningsmiljøer som jukset sammen med utøverne.

Det er dette systematiske jukset som er på tiltalebenken i Helsinki og som kanskje til slutt får sin dom.