En ny Drillo-klassiker

Wimbledon- Leeds 2- 0. De klassiske Drillo-elementene føyk banelangs over Selhurst Park. Og naturligvis var det sesongens hittil beste lag som ble offer for Drillos største fotballsuksess siden Brasil.

- Vi viser at vi kan slå de beste, sier Drillo.

Akkurat det har han vist med alle de lagene han har hatt ansvaret for på 90-tallet. Og han vet naturligvis at det er viktigere for Wimbledons tabelltilværelse å slå flest mulig av de andre - de nest beste og de dårligste.

I hvert fall hvis han skal innfri følgende målsetting:

- Vi har et klart mål å etablere oss på den øverste halvdelen av tabellen, sier Drillo.

I går spilte Wimbledon som et topplag - i hvert fall på de fotballpremissene Drillo legger, og i den grad Leeds akkurat da representerte det ypperste engelsk fotball har å by på.

Det siste tviler Drillo på.

- De virket slitne etter Moskva-turen tidligere i uka. Derfor skal vi ikke ta av etter denne kampen, sier han.

Men han var strålende fornøyd:

- Spesielt 1. omgang var god. Da gjorde vi en veldig god defensiv jobb, og Leeds skapte vel ikke en eneste sjanse.

Nåja, kanskje to, ifølge Dagbladet. Men ikke mange det heller.

Ingen baklengs

Drillo kan uansett glede seg over sesongens beste kamp fra Wimbledon - og en rekke forhold som viser at han er i ferd med å prege dette laget:

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • 1- 0 kom etter et klassisk Drillo-angrep: høy ball mot spiss, som vant i lufta og stusset ut mot flanken. Der kom høyreback Kenny Cunningham i stor fart - og i enden av innlegget: John Hartson.
  • 2- 0 kom etter en annen klassisk Drillo-kvalitet: dødball. Marcus Gayle styrte inn Alan Kimbles corner.
  • Soneforsvaret som Drillo har gitt seg selv resten av dette århundret til å lære bort, satt plutselig som om Wimbledon-gutta var oppvokst i analyserommet hans på Idrettshøyskolen. For første gang i Drillos sjefsperiode unngikk Wimbledon baklengsmål.
  • Og naturligvis - som en nødvendig basis for all moroa - de tradisjonelle Wimbledon-kvalitetene som også Drillo oppelsker: aggressivitet, kompromissløshet og enkle løsninger.

Litt slitne

Wimbledons Trond Andersen var den eneste av - teoretisk sett - sju nordmenn som kunne spilt i går. Andersen spilte sin fjerde kamp på rad på midtbanen, og er fornøyd både med seg selv og laget.

- Vi har hatt bra selvtillit i det siste fordi vi hele tida har følt stigning i spillet. Og vi ventet vel egentlig bare på en seier, sier Andersen til Dagbladet.

Han er litt overrasket over at ikke Leeds fikk til mer - og bekrefter Drillos inntrykk av at de virket litt slitne.

Stabilisator

- Jeg kjenner ikke nivået her godt nok foreløpig, men jeg hadde følelsen av at Leeds hadde veldig mange gode fotballspillere som ikke fikk ut sitt beste, sier Andersen.

Det var naturligvis også Wimbledons fortjeneste. Andersen selv var god i duellene, og stort sett klok og fornuftig som en slags stabilisator på midtbanen.

- Etter fire kamper på denne plassen, må jeg vel innrømme at jeg helst vil være midtbanespiller, sier han.

  • Eirik Bakke spilte 29 minutter for Leeds, fikk satt litt fart på kampen, men Wimbledon gikk opp til 2- 0 bare fire minutter seinere.
  • Martin Andresen fikk spille et par overtidsminutter for Wimbledon.
<B>ENDELIG: Drillos første Premier League-seier hjemme på Selhurst Park, den første kampen uten baklengsmål - og alt sammen mot sesongens beste lag så langt, Leeds.